Det er alltid noe som burde vært annerledes

Av UROlærer Helge T. Zimmer.

Sommeren 2022

Jeg greier ikke å nyte turen med hundene i skogen. Det er rart egentlig, for hvis jeg ser meg rundt er det så vakkert. Frodig og grønt, og det lukter sommer. Solen skinner og det er varmt, og vinden blåser lett så det er friskt samtidig. Hundene løper glade og fornøyde i langline foran meg, men jeg….jeg kjenner på at det er noe som mangler. Jeg vet ikke hva, men noe er det. Noe som burde vært annerledes…. Et slags sug inne i kroppen. Følelsen inni meg er ikke lik den jeg syntes jeg burde ha her jeg går.

Tankene vandrer til de siste timene. Det går i det samme egentlig. For en halvtime siden lå jeg i skyggen av ett av de overfylt morelltrærne i hagen og hvilte. Bare ett av mange øyeblikk bare i dag som jeg ser kunne gjort seg godt på Instagram eller på Facebook. #Sommerlykke kunne det ha stått. Eller litt tidligere i dag #frokost i morgensola #sommermorgen #Jordbær og moreller fra hagen til frokost. Jeg ser at det ser så fint ut utenfra, men det føles ikke slik. Og tankene de er veldig aktive med å finne ut hva som mangler, hva som burde vært annerledes. Burde jeg hengt opp hengekøya? Burde jeg kjøpt en parasoll så jeg kunne hatt skygge? Hvorfor greier jeg ikke å nyte dette? Er det noe galt med meg? Ligger ikke den muligheten for meg? Det å leve i nuet liksom. Det å nyte virkeligheten. Alle andre får det jo til ser det ut som, og kona mi elsker å ligge i hagen å ikke gjøre noen ting. Dette burde jeg jo klare…. 

Kona og jeg leier en gjestegård som vi driver. Det er så vakkert her! Det blir jeg minnet på hele tiden av de som kommer hit, men jeg ser det sjeldent selv lengre. Ser bare alt som ikke er gjort. Gresset er for langt – eller for kort er det jo nå…. Insektene må jo ha et sted å bo. Hekken må klippes og så må vi må fikset med de blomstene rundt flaggstanga…Men de som kommer ser hvor vakkert det er. Akkurat slik jeg ble helt bergtatt første gangen jeg kjørte opp på tunet her. Jeg husker det godt enda. Det var i juli, og alt var så grønt. Alle fargene på blomstene rundt her lyst opp, og de store gamle eiketrærne ga en trygghet til atmosfæren her. Akkurat slik det er her nå egentlig. Dere har et drømmeliv sier folk. Bor her og jobber med det dere liker. Og de siste dagene har jo egentlig vært som en drøm. Relativt rolige dager, med tid til å nyte solen, hagen, naturen. Vi har til og med fyrt opp badstua som står helt alene og privat oppe ved et skogsvann en kveld. Der oppe var vi i mange timer, tok badstu og badet nakne i vannet. Det er så forfriskende. Selvom det er sommer har det kommet endel elever på UROskolen ut hit for å snakke med meg. Interessante samtaler der jeg lærer masse selv, og kjenner at jeg har noe å lære bort.

Så er det lørdag og vi arrangerer bryllup i sommersola. Under de vakre eiketrærne som er 400 år gamle. Vi har husket på alt, alt fungerer, brudeparet blir gift og er så lykkelige, bildene blir strålende, herlige, helt nydelige og alle gjestene skryter av stedet og av vertskapet vårt. Søndag morgen har jeg bestilt massasje for å kna slitne muskler, og så er det hjem til den nevnte frokosten på terrassen i sola, timen i hagen under morrelltreet og hundeturen. Og nå sitter jeg her da og lurer på hvorfor jeg ikke har det bra. Alt dette er jo så fint, og det er vel slik at jeg stort sett har fått det akkurat slik jeg så det for meg. Så hvorfor har jeg denne voldsomme følelsen av at noe mangler? At jeg burde hatt det annerledes, at noe burde vært mer – eller mindre. Den tar all oppmerksomheten min, og da er det ikke plass til noe mer. Et mer nyansert bilde. 

Hvordan kan jeg omfavne det jeg har og være fornøyd med det? Er det i det hele tatt mulig?

Jeg kjenner også denne følelsen igjen fra tidligere i livet. Kanskje til så langt tilbake jeg kan huske. Siden det er sommer tenker jeg på alle somre med forventninger. Store forventninger. Det var da høsten og vinterens mørke og lidelser skulle revansjeres. Da skulle det bli virkelig fint. Varmt og fint. Jeg har alltid gledet meg til sommerferien. Da skal jeg ha fri, ha det fint og oppleve fine og morsomme saker. Jeg tenker på alle sommerferier der jeg har reist rundt om i verden. Bodd på nydelige steder. Fine hotellrom, leiligheter eller hus har alltid vært en prioritet. Jeg har fått oppleve utrolige steder og masse gøy. Men jeg har også alltid vært skuffet. Om hotellrommet var fint, og til og med spektakulært, var det veldig stas den første dagen, mye mindre viktig etter noen dager og så hadde det ingen effekt etter en uke – for ikke å snakke om to. Og spennende opplevelser og vakre steder har gitt meg mindre og mindre ettersom årene har gått. De har liksom ikke greid å fylle det «hullet» inni meg de var ment til å fylle. Det «hullet» som er det samme som det suget jeg skrev om lengre opp tror jeg. Og som igjen er det samme som den følelsen av at det er noe som mangler. Så når jeg ikke får fylt opp dette «hullet» eller blitt tilfredsstilt av alle opplevelsene, har «hullet» blitt mer og mer synlig for meg. Derfor har jeg sluttet å reise. Kanskje det hjelper meg til ikke å ha alle forventningene. Men følelsen i kroppen er akkurat lik her hjemme merker jeg – men jeg sparer en del penger da – om det er noe mål.

Jeg vet ikke om det er følelsen i kroppen, eller tanken om at det ikke kan være sånn som det er, som kommer først, men jeg ser i alle fall at sinnet mitt ikke er veldig nyttig her. Etterhvert kan jeg nemlig se dette mønsteret. Det er jo kjent stoff. Det er egentlig ingenting å sette fingeren på, men sinnet mitt forteller meg at jeg burde hatt det annerledes – og at jeg bør sette i gang med noen tiltak for å få det slik sinnet mener at jeg burde ha det. Det er opp til meg. Det er min skyld at jeg ikke har det bra sier sinnet. Jeg er helt identifisert med det, og stort sett gjør jeg nettopp det. Finner en ny opplevelse, henger opp hengekøya, eller i allefall gjør noe annet så rastløsheten får litt ro en liten stund. Spiser eller drikke noe for eksempel. Det funker jo en liten stund om ikke annet. 

Så når jeg ser på dette litt i etterkant, når jeg har kommet litt ut av transen og kan se litt tilbake på alt i ett litt klarere lys, ser jeg at det hjelper meg lite å tro på at virkeligheten burde vært annerledes. Det å tro at jeg bør føle det på en annen måte når jeg har det fint (eller vondt for den saken skyld) det gjør det vanskeligere å være meg. Nå er det jo ikke slik at jeg av den grunn bare kan endre på det, men det er en nyttig innsikt. Det er som om den innsikten tar bort litt av presset på å ha det på en spesiell måte. Det er vel den innsikten som førte til at jeg kunne redusere reisingen betraktelig og heller være hjemme i ferien. Og det er nok den innsikten, som i alle fall innimellom, kan la vær å tro på tanken som fortsatt kommer om at det er en tur til en nydelig strand, en deilig liten lokal restaurant med noen jeg er glad i som er løsningen her. 

Og så sitter jeg her fortsatt med dette suget inni meg, denne dype følelsen om at det er noe som mangler. Jeg kjenner den godt nå når jeg skriver dette. Den følelsen kjennes det ut som jeg alltid har hatt. Det virker som en veldig dyp følelse. En ekstensiell følelse som alltid har vært der og ikke kommer fordi noe spesielt skjer i livet mitt. Slik jeg ser på den er den nok der fordi jeg er menneske. Det syntes jeg er en befriende tanke. Det tar i alle fall bort mye av presset. Da kan jeg bare roe ned, siden den aldri vil gå bort allikevel, og innimellom er det pirrende og jeg blir fylt av nysgjerrighet for det betyr at jeg egentlig kan redefinere hvordan følelser som for eksempel glede kjennes ut. Hvis jeg kan se på virkeligheten istedenfor å være opptatt av hvordan jeg mener virkeligheten bør være.

Dette er et stort tema, og jeg tipper jeg aldri blir ferdig med det. Gang på gang snubler jeg inn i tanken om at jeg ikke burde være sliten, eller at jeg burde være glad, eller at jeg burde være takknemlig og virkelig se alt det vakre rundt meg. Men det er også en del av virkeligheten. Disse tankemønstrene er i meg de også. Og mønstre de gjentar seg. Så de kommer igjen og igjen – og av og til, sånn som akkurat nå, kan jeg se og akseptere det også, og da opplever jeg litt frihet, litt ro. Et lite herlig øyeblikk før sinnet mitt forteller meg at det kommer ikke til å vare og at frihet burde kjentes litt friere ut…