Dagdrømming
Av Ann Veronica Rømo, elev
Jeg ble såret igjen, av noen som står meg nær. Det var sånn det skulle være. Denne gangen var annerledes enn tidligere.
Jeg kjempet ikke mot. Jeg dykket ikke inn i gamle reaktive mønstre. Jeg hadde klart å skape nok ro rundt meg til å romme følelsene denne gangen.
Det er fascinerende, hvordan jeg på en og samme tid føler sorg og glede, gråt og latter, kjærlighet og ensomhet, uro og ro. En dyp ro, en tillit og en følelse av å bli holdt, i det jeg trodde jeg ikke kunne klare å holde. Så gjorde jeg det.
Hørte på hva motparten sa, følte på frykten og uroen til den som delte med meg. Den som fortalte meg at det jeg så ikke var virkeligheten men en illusjon. Jeg lot illusjonen sprekke.
Jeg er så god på å skape illusjoner, fantasier om hvordan jeg vil at virkeligheten skal se ut. Dagdrømming reddet meg så mange ganger i en vond fortid. Dagdrømming gjorde det lettere å stå i det vonde når jeg ikke kunne endre omgivelsene.
Dagdrømming er en flukt.
Nå har jeg lært at på mange måter er det jeg som former mine omgivelser. Ved å velge å være med virkeligheten slik den er, uansett hvor vondt det er, kommer jeg nærmere roen og min sannhet.
Det er egentlig en gave, å komme i kontakt med smerten, å la den skylle over meg. Å være med de følelsene som kommer, føle hvor de vandrer i kroppen, og la hodet få hvile, det har fortalt mange nok historier rundt en skapt fantasiverden.
Å gi meg selv rom og tid, når følelsene kommer, det er som å la en foss skylle meg ren. Bølgene av følelser kommer om igjen og om igjen. Jeg sitter der, lar de komme, lar de dra. Det er vanskeligst de første gangene, det er så mye som sitter fast, jeg har brukt et helt liv på å undertrykke følelsene, de sitter fast.
Så står jeg der med spaden, og graver vekk sperringene jeg har bygd, slik at følelsene kan slippe løs og flyte.
Noen ganger føles det som jeg skal drukne, som om jeg ikke får trukket pusten. Helt til jeg innser at jeg holder pusten fast, så fort jeg gir slipp på pusten kommer den tilbake. Slik er det med følelsene også, så lenge vi holder på de, gjennom motstanden til de, jo vanskeligere blir det å puste. Slipper vi følelsene, flyter de gjennom oss, og ut igjen.
Hver gang når følelsene får flyte gjennom meg sitter jeg igjen med dette:
Tiden går saktere, tankene stilner, jeg kan puste dypt og jeg føler en dyp ro.