Forelska i lærer’n
Av Siw Bekkhus, elev på UROskolen.
Jeg blir forelska i folk! Menn og kvinner, voksne og barn. Ja, ikke sånn erotisk forelsket. Jeg blir forelsket i folk som gir meg opplevelsen av å bli møtt med varme og bekreftelse på at jeg er en bra person.
Jeg ser det nå. Hvordan jeg har blitt så betatt av en venninne for eksempel, at jeg i mitt indre satt henne på en pidestall som «Godheten» selv, og hvordan jeg endret meg for å bli lik henne. Få enda mer av den gode positive oppmerksomheten. Jeg har dratt lange veier for å få dette, og til og med flyttet til ei bygd i Østerdalen for å være nær den for tiden utvalgte.
Med alle disse personene, så kommer det selvsagt til et punkt der forelskelsen falmer, for ingen kan jo leve opp til den idealskikkelsen jeg gjør dem til. Da kommer tankene om at det er noe feil her. Enten er det den andre, som ikke gir meg det jeg ønsker meg. Eller så er det meg, som ikke er «riktig». Jeg prøver å være så «riktig» jeg klarer, for å igjen få den positive oppmerksomheten.
I påsken hadde jeg besøk av mitt barnebarn på 10 måneder. Hun bor langt unna, og jeg var usikker på om hun ville ha tillit til meg, som hun ikke har sett på lenge. Jeg anstrengte meg voldsomt hele påsken, for å gjøre alt «riktig», slik at hun skulle sette pris på meg. Hun viste meg tillit og hengivenhet, noe som ga meg en følelse av å ha fått det til. Så kom en fremmed innom mot slutten av påsken, og mitt barnebarn viste den samme hengivenheten til denne. «Au!»
Nå er det urolæreren det gjelder. Når vi først møttes, opplevde jeg nettopp å bli møtt med varme og positiv bekreftelse på at jeg duger. Selv om jeg en stund har skjønt at jeg har dette mønsteret, har det skjedd igjen. Jeg vet jo intellektuelt det urimelige i å forvente en lærers fulle oppmerksomhet hele tiden, men likevel har det helt klart blitt vekket en lengsel i meg etter nettopp det.
I går var jeg på urodans, og kjente det gode i å bli møtt med en klem og være nær urolæreren. På vei hjem, kjente jeg på en sterk smerte. Det var opplevelsen av å bli oversett, være utenfor, alene i verden. Jeg satt på togstasjonen og kjente tårene presse på, og hadde en stor vond klump i halsen. Jeg har jo øvd litt, og kjente at jeg kunne ha det sånn. Iallfall en stund. Det gikk ikke egentlig over, men jeg distraherte meg etter hvert med andre ting.
Det kjennes ikke som jeg helt har klart å formidle her hvor dypt og vanskelig dette oppleves. Det kjennes ut som noe eksistensielt. Eksistensiell ensomhet. Det kjennes stort, mørkt og vondt. Jeg vet på et vis at ingen kan gi meg den totale følelsen av samhørighet jeg lengter etter. Jeg vet at jeg selv må håndtere disse tingene på et vis. Jeg tror og det finnes en mellomting mellom å sitte helt alene i sitt lønnekammer, og det å lete der ute etter noen som kan gi meg alt jeg trenger. At det er mulig å kjenne en god følelse av tilhørighet med andre, og samtidig kjenne at jeg selv har ansvar for å håndtere mine følelser. Være alene sammen. Jeg er ikke der ennå, men jeg har opplevd en bevegelse i riktig retning, selv om det kanskje ikke kjennes sånn når smerten verker som sterkest.
Så; jeg fortsetter på denne urolige veien videre inn i livet.