Live uro – har jeg tid til å kjenne på det, da?

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.

Det er en sånn tilbakevennende fornemmelse, en uro rundt at jeg må komme meg videre. Har ikke tid til å være her. Må få på barna klær. Må få de i barnehagen. Må komme meg hjem, må jobbe, må hente barna, må få de i seng, ahh endelig, må se på tv, er det ferdig snart? må legge meg.. Ofte, når jeg tar et pust og flytter oppmerksomheten ned i kroppen kjenner jeg en uro, et ubehag i magen, og jeg ser nå at jeg stadig haster videre til neste stopp i livet. Videre til helg, ferie, hverdag, trening, middag, leggetid, morgen osv. Ja, du vet. 

Jeg øver hele tiden på å gjøre det motsatte; nemlig å stoppe opp. Ta et pust. Men det er ikke så lett, verken å huske på det, eller å faktisk gjøre det. Til og med når jeg stopper opp tror jeg ofte på at jeg må videre. Er det sant at det er noe jeg må videre til? Hva er det jeg vil videre vekk fra? 

Når jeg stopper opp, kan jeg flytte oppmerksomheten ned i kroppen? Det krever vilje å gjøre det, selv om jeg vet av erfaring at det er nyttig. Jeg tar et pust. Ja, jeg kan flytte oppmerksomheten akkurat nå. Jeg kjenner en uro, et ubehag, en klump i magen. Jeg kjenner klumpen, men jeg kjenner at jeg kan bli her. Vet ikke hvorfor den er her, det er ikke viktig heller. Jeg puster ned i det, forsøker å holde oppmerksomheten min på det. Jeg kjenner at jeg kan klare å ha det sånn akkurat nå. Det blir litt stille liksom, selv om jeg kjenner uroen enda. Jeg lukker øynene og fortsetter å kjenne det. 

Plutselig løfter jeg blikket og ser ut. Jeg ser vannet bevege seg, jeg ser skyene bevege seg, og jeg kjenner at det blir varmt inni meg. Klumpen blir mindre, og jeg kjenner plutselig at jeg blir rørt. LIVET, liksom. Det er så vilt. Det er så ukontrollerbart. Det er så spennende, og noen ganger er det så vondt. Men akkurat nå, i dette øyeblikket – som jeg ikke så komme da jeg først kjente uroen i magen; akkurat nå kjenner jeg at det er godt å være meg, og at jeg ikke behøver å haste videre. Denne følelsen skal jeg sitte med så lenge jeg kan – helt frem til jeg haster videre..