Beinhard

Av Christine, elev på UROskolen.

Jeg kan bare huske meg selv som hard gjennom livet.

Beinhard. 

En do’er. Praktisk, få det unna. Det handler bare om å overleve. Hold hodet over vannet og skyv alt annet unna.

Ingenting til overs for folk som ikke var effektive og skuffa livet unna effektivt. Bare fiks det, liksom. Ikke syt, bare skjerp deg og “get a grip”.

Ingen humor. Ingen lek. Ingen kreativitet. Ingen tålmodighet. Ingen ektefølt medfølelse. 

Jeg tror det beskriver meg ganske godt gjennom mitt voksne liv hittil. For det var en beskyttelse, denne måten å fare gjennom livet på. Et kjempetykt skjold, som skulle hjelpe meg gjennom. 

Jeg har vokst opp med tilnærmet kronisk ekstrem hodepine. En hodepine som kommer fra høye skuldre og en nakke som krymper seg sammen på baksiden. På et tidspunkt klarte jeg ikke å gjespe på mange måneder, for jeg klarte ikke å åpne kjevene nok. 

Jeg strevde lenge, jobba på med livet, gikk i terapi, fikk traumebehandling etter alle kunstens regler. Ble prioritert fordi jeg hadde små barn. Synet mitt skurret og ristet liksom. Jeg nektet å gå til legen, skulle ikke bukke under. Så tok kroppen affære. Den stengte ned. En morgen var jeg syk, som influensa. Smerter i hele kroppen. Kronisk melkesyre, det sitret. Jeg klarte knapt å gå. I lang tid. Gikk krokbøyd som en 90-åring. Ble sykmeldt, og trappet opp terapi. Utredet for PTSD og scora skyhøyt på PTSD 2, gjentatte traumer over tid. Sykmeldt et helt år. Gjorde alt etter boka, lærte meg all teorien rundt traumer, forstod mine triggere og ble kjent med dem. Gikk kurs etter kurs på Modum Bad. Og ble bedre. Fikk brodden av det verste. Kom meg i jobb igjen, men strevde voldsomt på hjemmebane. Uforståelig sinne, tilbaketrekking, kjefting, frustrasjon, hard og kynisk, stille og sur og skjøv alle unna. Skjoldet tyknet og ble trangere og trangere. Jeg merket at jeg ødela relasjonene mine, til kjæresten min, barna mine, moren min, og trakk meg unna alt sosialt med venner. Ingen nærhet eller sårbarhet. Ikke engang for meg selv kom det følelser. Helt avskrdd. Mørkt. Tomt. Hult. Merkelig opplevelse. Sammenbitt og bare drit sliten. Peker utover på alt som har skjedd meg, forstår at ingenting er min feil, jeg er bare uheldig. Skal være glad jeg har klart meg så bra, fått utdannelse, gode jobber, god økonomi, fin mann og fine barn på drømmestedet. Hadde det bare ikke vært for alt som har skjedd, så ville livet vært bra inni meg også. Hadde jeg ikke fått PTSD. Hadde det ikke vært for presset på jobb, for den andre parten i de forskjellige relasjonene og ditt og datt… det var liksom ikke lys i sikte, for alt var utenfor min kontroll. Jeg var et offer, ble dratt etter håret gjennom gjørmehøl etter gjørmehøl, måtte bare holde pusten og kjempe på. 

Så kom jeg over Guro og Guru for et par år siden. Og fikk helt bakoversveis. Provoserende og det kastet rundt om på alt jeg hadde klamra meg til og trodd på hittil. Hva da se på virkeligheten her og nå, ta det som det er. Ikke håpe eller ønske at det var annerledes? Hæ? Hva skulle det være godt for, det var jo bare drit å se på her. Ikke peke på andre og forvente at de må endre seg for at jeg skal få det bedre? Nei, det er jo helt sykt. Det er jo de som må endre seg, det er jo ikke min skyld! Den satt langt inne. Men det var noe som kilte i magen ved det også. Så forstod jeg dette med at vi lager oss strategier. At det er menneskelig, og at alle gjør det. Alle. Også de som ser ut til å ha det så jævla supert og være så flinke og avslappa. 

Da jeg forstod strategiene mine falt brikkene på plass. Endelig en forklaring på hvorfor jeg ikke klarte å være annereldes! Jeg begynte å øve meg på å være tilstede i egen kropp, kjenne etter. Det er noe av det skumleste jeg har gjort. Slippe magemsuklene og strekke nakken og puste og kjenne hvor det rører seg i meg. Jeg ville heller dø! Men jeg er god på teori. Og jeg forstod viktigheten og sammenhengen i alt Caspar sa, så jeg hadde tro på prosessen. Og jeg var presset til randen etter 15 år med mer eller mindre elendig bidrag som kjæreste og bestevenn i heimen. Livredd for at han skulle gå, følte det var nå eller aldri. I mange år har jeg visst at jeg dytter han lenger og lenger bort, er iskald og vond å håndtere. Og barna mine er større og begynner å ta etter meg. Jeg ser meg selv klokkeklart i deres oppførsel. Og jeg unner dem ikke det et sekund. Jeg har i årevis forberedt meg på hvordan jeg skal klare meg alene, når jeg blir dumpa og kasta ut av familien fordi jeg er udugelig sosialt. Jeg forberedte meg istedet for å ta problemet ved rota. Ene og alene fordi jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan jeg kunne endre ting, endre meg. Det er vondt å vite at man er problemet, og å ville fikse det, men ikke vite hvordan. 

En enorm opplevelse å skulle føle noe. Føle det strategiene mine lå tykt oppå og gjemte bort. Jeg kjente det i magen. Det bølget stort rundt. Enorme skyll hit og dit, som en vaskemaskin som kaster rundt på klær, vann og såpe. Hjelp. Kommer jeg til å kaste opp? Får jeg puste nå? Svimmel. Svett. Livredd. Jeg måtte holde meg fast i noe, sitte og puste og prøve å la det romstere. Så kom gråten kastende på meg, kom fra dypet som når man spyr. Ustoppelig. Og med uling og hulking. Jeg husker jeg opplevde å se meg selv utenfra de første gangene. Som om jeg ikke trengte å være med på det hvert sekund, men at jeg hoppet ut og inn av det i bevisstheten mens kroppen kjørte show. Det varte aldri lenge. Caspar hadde rett. Det er som en bølge. Det kommer, øker på, når en topp og roer seg. Takk gud. Jeg har aldri fått mer enn jeg tåler. Jeg blir kvalm bare ved tanken på disse rundene fortsatt. Som følelsen jeg får i den skumleste berg og dalbanen, når den går utfor stupet. Helt likt. Hjertet hamrer besatt, syre helt ut i alle fingre og tær, panikken total. 

Jeg er ikke så redd for det lenger. Jeg har øvd mange ganger nå. Ønsker det faktisk velkomment nå. Fordi jeg også har fått kjenne på store følelser i den gode retningen. Store følelser av glede, spenning, de gode følelsene ved ekte nærhet til andre, mestring, lyst og humor. Den beste måten jeg kan beskrive det på er frihet. Total frihet. En helt fantastisk følelse. 

Det sprøe er at det føles likt i kroppen når følelsene er store med positivt fortegn. Sønnen min har gitt meg et så godt bilde på dette. Han påpekte for meg at når han gruer seg til noe er det først små mygg som flyr rundt og kiler litt i magen. Så blir det verre, og det blir til sommerfugler som flakker mer masete rundt og kjennes sterkere. Så blir de til fugler, og det er skikkelig ubehagelig. Og så blir det helt maks ille, og han har ørner i magen, med altfor store sterke vinger som smeller rundt og klør og nebb som stikker. Men det rare er at han kan bruke akkurat samme skalaen når han gleder seg til noe. Det er bare følelser. På godt og vondt. Kroppen snakker med deg, fyller deg med livet. Og det er deilig og fylles med liv! 

Etter snart 40 år som oppleves levd i et forbanna mørkt, klamt og innestengt jernrom føles det helt nydelig å ønske alle livlige følelser velkommen! Gode som vonde, bring it on, fyll meg med livet! Det kiler, romsterer og skraper og skjærer…men det gjør at jeg kjenner at jeg er noe mer enn bare en gjennomsiktig kald kynisk skikkelse som skal fullføre en gitt tid på jorda. Ikke lenger bare et spøkelse eller en skygge. Jeg er et helt menneske, med varme og full av kjærlighet til livets små og store krumspring. Og jeg har enorme opp- og nedturer, hver enste dag. Og takker for hver eneste en av dem. 

Følelsen av frihet gir meg pondus til å gå bort fra det jeg før trodde jeg måtte. Måtte fordi det var det samfunnet og folk rundt meg forventet av meg. Jeg kjenner stadig mer på hva jeg mener, hva jeg vil, hva jeg liker. Skummelt og spennede. Føler jeg har fått livet i gave og begynner på nytt.

Jeg er enormt stolt av meg selv som har turt å gjøre denne jobben, og fortsatt gjør den. For det er det skumleste jeg har gjort noen gang.