Virkeligheten

Av Helge Wehus.

Smertefullt spenner vingene seg ut,
fjær etter fjær.
Løfter meg opp til en ny høyde,
der jeg ser.
 
Min uro, mitt elskede barn.
Du skal få bli her hos meg.
Jeg legger meg inntil deg
uten å tenke, hva kommer etter.
 
Jeg skjønner ikke,
men du vet.
Trofaste kroppen min,
Ta meg til stien min,
der jeg helst vil gå.
 
Jeg ser den – den kommer.
Styrken til å stå i ubehaget
Puste fritt og leve uten
å flykte, slåss eller fryse.