Kropp, uro og indre press
Av UROlærer Rikke Uberg Thorkildsen.
Jeg har alltid sett på meg selv og på kroppen min som.. Feil. Ikke bra nok. For stor. For bred. Ikke pen nok. For store armer, for tynne armer, for tynne legger, feil hår, feil mage. Jeg skammer meg for å si det. Jeg kjenner det i magen nå når jeg skriver, et sug, uro, som følges av tanker som: jeg bør slette alt sammen, la være å skrive dette. Folk må ikke få vite hvor usikker du er. Og nettopp derfor skriver jeg, fordi skammen kan fungere litt som trollet; den sprekker når den kommer i sola. Litt etter litt, i alle fall. Tilbake til kroppen min.
Så lenge jeg kan huske har jeg kjent uro og et indre press rundt dette med kropp. Så lenge jeg kan huske har jeg forsøkt å få vekk ubehaget. «Det må jo være noe feil her, man skal ikke ha det sånn!» «man skal jo elske seg selv». Disse tankene gjorde det ikke akkurat enklere. Dette har så klart ikke vært en bevisst handling, men nå, gjennom et UROperspektiv ser jeg at jeg har falt inn i mange ulike strategier gjennom årene som har gått.
Jeg har skapt masse drama rundt kroppen min, i alle fall i mitt eget hode. Jeg har trent mye, lite, vært treningsinstruktør, yogalærer, veganer, vegetarianer, spist bare Raw Food, spist masse sukker, løpt langt, løpt kort, ikke løpt, spist «rett», spist «feil». I stor grad har mye av dette vært drevet av uroen min. Troen på at hvis jeg gjør sånn eller slik, DA blir det bra. DA blir jeg fornøyd. DA kommer jeg til å «elske kroppen min» som vi blir fortalt at vi skal gjøre.
Mens jeg skriver nå sjekker jeg etter i kroppen min igjen. Der er det fortsatt uro, det er nå blitt til en klump i magen. Akkurat nå kjenner jeg at den kan få være der, sammen med meg. Som en følgesvenn gjennom denne teksten. Som et lite barn som blir holdt av sin mor. Uroen kjenner jeg muligens hver gang jeg ser i speilet uten at jeg er bevisst på at det skjer. Det er den som får meg til å lete etter løsninger på dette ubehaget, finne en ny diett eller en ny treningsform. GJØRE NOE. Få det vekk en gang for alle, liksom!
Men. Noe har endret seg. Jeg har øvd masse på å romme uroen min. Uroen og smerten som symptomatisk viser seg på ulike arenaer i livet, og i dette tilfelle rundt kroppen min. Jeg har øvd på å være sammen med suget og klumpen i magen. Jeg kan merke det, at dramaet rundt kroppen min har avtatt. Det får mindre oppmerksomhet og mindre plass i livet mitt. Jeg er mykere og mer vennlig mot meg selv. Det er også mindre drama rundt å ta meg en løpetur, gå en tur, eller spise en is. Det kommer kanskje aldri til å være enkelt, eller kun behagelig, (som livet selv) men det er en lang vei fra å føle avsky til å føle aksept. Aksept for at kroppen min er som den er. Det er en smertefull, men interessant oppdagelse. Hva jeg har utsatt kroppen min for, på grunn av min egen uro. Det har jo mange ganger vært selvdestruktivt å lete etter en løsning på dette kropps-ubehaget.
Jeg fortsetter å øve på å romme uroen, også den uroen som oppstår når jeg ser på kroppen min. Jeg forsøker å utforske uroen min med vennlighet og nysgjerrighet. Noen ganger er det behagelig, andre ganger er det ubehagelig.
Hvordan er det å være deg i din kropp?