Kan jeg skrive et innlegg?

Av Kristiane J. Roaldset, student på UROskolen.

– Kan du skrive et innlegg til nettsiden vår? Spurte Rikke.  – Hjelp, tenkte jeg.

Nå skal jeg altså skrive et innlegg til Uro-bloggen. Det kan jeg klare, tror jeg. Litt usikker på hvordan jeg skal begynne, men det er vel bare å begynne og skrive da.

Fy fader, jeg kjenner det i brystet. Det er stramt og trangt. 

Jeg tror jeg har lest alle innleggene på uro-bloggen. Mange av dem har jeg lest flere ganger.  De er jo så utrolig godt skrevet. Nydelig formulert, av det som fremstår som usedvanlig kloke, erfarne og dyktige mennesker. Det å skulle skrive et innlegg virker så utrolig skummelt. Skremmende. Jeg kjenner meg nesten litt uggen. Men det er vel bare å skrive da. Jeg skriver. Jeg skriver fort. Veldig fort.

Vil mitt innlegg passe inn her? Vil lille meg i det hele tatt klare å skrive et innlegg? Hvem skal lese det? Og vil de like det? Prestasjonsangst vil kanskje noen kalle dette. Frykten for å ikke være god nok, det å bli avslørt, det å ikke passe inn. Jeg kjenner det i brystet, det knyter seg til, det dunker.   

Jeg må stoppe opp litt. Puste. Kjenne etter litt nærmere.  Knuten i brystet er der, den kjennes stor.  Ja, nå har jeg en skikkelig knute i brystet. Jeg kan ha en stor knute i brystet akkurat nå, den kan få være med videre på skrivingen. Jeg skriver saktere. Jeg kjenner knuten fremdeles. Den kjennes rund, den glir litt utover.

Men hva skal jeg skrive? Hva slags innlegg skal dette være? Foreløpig skriver jeg om å skrive. 

Så går det opp for meg, at jeg egentlig ikke trenger å skrive noe som helst. Jeg kan jo si nei.  Samtidig så er jeg jo nå kommet godt i gang med et innlegg.  Dette føles rart. Rart og fint. Knuten i brystet løser seg på en måte litt opp.  Jeg puster og kjenner meg lettere.

Plutselig så er det noe som kjennes behagelig.  En slags frihet kanskje, noe som liksom løsner litt.  Jeg kan faktisk skrive om akkurat hva jeg vil. Det er ingen krav. Ingen krav til sjanger, format, skriftstørrelse, minimum antall ord, maks antall ord, ingen «grei ut» eller «drøft».  

Det går lettere å skrive nå. Det å skrive om hvordan det er å skulle skrive et innlegg, føles plutselig veldig befriende.  De som vil lese dette, kan gjøre det. De som ikke vil lese, kan la være.

Vil de som leser dette like teksten? Det vet jeg ikke. Vil noen kjenne seg igjen? Det tror jeg.   

Tenk å kunne skrive akkurat hva jeg vil, hvordan jeg vil, hvis jeg i det hele tatt vil.  

Jeg kjenner det i brystet. Det bobler. Det kribler. Jeg kjenner at jeg vil.