Høstdepresjon
Av Christine, elev på UROskolen.
Det er mandag. Igjen. Jeg har hatt det kjipt inni meg en stund nå.
Alt føles liksom litt feil. Så mye jeg ikke har svaret på. Så mye jeg føler jeg ikke får til. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg har ikke planen klar liksom. Jeg er ikke sånn jeg vil være. Jeg får ikke de innspillene i livet jeg vil ha. Jeg vet egentlig ikke hva jeg har satt som krav for å bli fornøyd. Det er bare surr liksom. Ingen retning. En stor mørk dott av kaos som er akkurat litt for langt unna til at jeg får tak på den. Til at jeg får tatt affære og får satt inn tiltak på noe vis. Den bare kaster skygger over meg og gir meg uro. Stor uro.
Det velter seg i magen, som urolig skummende sjø. Høy skummel sjø. På kryss og tvers. Ubehagelig, skremmende.
Det er høst. Mørkt. Mørkt utenfor og mørkt innenfor. Alt er tungt. Jeg blir lat og slapp og trøtt. Sover og sover. Og har øyelokk og kropp som føles tunge som bly – uansett.
Det er ikke sånn at selv om jeg har øvd mye på å kjenne på uroen så blir den borte. Jeg håpte nok litt for mye på det. At denne høsten skulle bli lett og fin, som sommeren har vært. For nå liker jeg jo å kjenne på følelser. Eller gjør jeg? Jeg trodde jeg gjorde det. Men nå kjenner jeg at det ikke er noe gøy lenger.
Men dette er nok den første høsten jeg faktisk kjenner ordentlig på den kvalmende urolige sjøen i magen. Det har jeg ikke gjort på samme måte før. Før har det bare vært tomt og mørkt. Nå kjenner jeg at det fullt av liv i meg, masse følelser og ubehag, og likefullt oppleves det som mørkt. Jeg syns ikke noe om det her jeg sitter og alt er dritt. Jeg kan ikke si at jeg akkurat nå setter pris på at livet fyller meg. Det er så ubehagelig. Og uforståelig hvorfor det er så ubehagelig. Jeg puster ned i magen og kjenner uroen, men den flakser likefullt rundt nedi der og plager meg, setter meg ut. Den vokser til og med når jeg oppsøker den. Den får meg til å ville krype under dyna og sove. Det er så deilig å bare gjemme seg under dyna og sovne. Da kjenner jeg den ikke.
Jeg syns jeg tillater meg å kjenne etter, finner uroen, den er jo hele meg så det er lett. Men jeg syns ikke det hjelper. Jeg har en forventning om at den skal bli borte bare jeg sier hei og velkommen til den. Jeg kjenner at jeg allerede i hodet mitt er på andre siden, står liksom på andre siden og venter på at den blir borte. Noe skal skje så den blir borte. Men den blir ikke borte. Den vokser faktisk bare. Paralyserer meg. Jeg blir redd, for jeg forstår det ikke. Hva i huleste er det som er grunnen til at dette skjer nå…? Jeg har jo ingenting å klage over. Alt er egentlig fint. Jeg vil forstå hva som gnager i meg, for jeg tror at det blir bedre om jeg forstår, om jeg finner årsaken. Men jeg aner ikke, finner ikke svaret. Bare kjenner at det gnager og skraper og velter seg rundt. Og jeg føler meg som et gissel for en stor mørk sky som bruker meg som tilholdssted. Jeg er helt klart i en tilstand av å ville ha den bort, i hodet mitt er jeg allerede i neste kapittel, der den liksom skal være borte. Som om jeg ikke vil vite av den her og nå. Jeg har løpt videre, rømt fra den. Hvordan kan jeg bli meg selv igjen?
Mobilen plinger, det kommer en melding. Jeg scroller litt mens jeg likevel har telefonen i hånda. Etter ha sittet og kjent at jeg er skikkelig urolig og uvel, så kjenner jeg plutselig den enorme effekten scrollingen har. Magen blir rolig. Kvalmen forsvinner. Det blir tomt. Stille. Dette kjenner jeg altfor godt til fra tidligere i livet mitt. Lokket blir tettet ned til kjelen med de ukontrollerbare boblene. Kontakten brutt. Ingen dekning. Det var jo deiling det, var det ikke? Jo, veldig. Skummelt deilig. Men også ekkelt å kjenne at jeg mistet totalt kontakt med meg selv. Jeg vet ikke engang hvor lenge jeg satt der og scrolla.
Scrollingens avledningseffekt minner meg på at jeg jo har en annen avledningsmulighet også. En avledning jeg alltid har med meg. Som ikke kobler meg selv fra meg selv, men som tillater meg å romme meg selv på en annen måte enn å sitte å gnage på uroen i magen.
Pusten min. Jeg lukker øynene og slipper de knugende magemusklene som prøver å skvise ut uroen. Puster dypt inn gjennom nesa. Kjenner aktivt etter at luftstrømmen kiler meg i neseborene og kjenner hvordan brystet og magen utvides. Strekkes. Det er egentlig veldig deilig. Og så ut igjen. Igjen og igjen. Så – ut av det blå kommer plutselig gråten hoppende opp. Spretter ut av meg ut fra intet. Jeg må bare slippe den ut. Aner ikke hvorfor jeg gråter, men den må helt tydelig ut. Mens gråten velter ut av meg lurer jeg på hva dette er for noe. Tenker at det må jo være en grunn, hva handler dette om, prøver å finne mening. Årsak-virkning. Forklaringer. Men så har jeg ingen svar og blåser i hele greia. Bare lar gråten komme. Åpner slusa og hengir meg. Skummelt og deilig.
Jeg gråter veldig sjelden. Jeg tør ikke. Jeg tror at jeg er svak om jeg gråter. At jeg ikke har kontroll lengre, at jeg ikke mestrer. Blir redd for hvordan alt skal gå om jeg skal bli en sånn som gråter for alt mulig. Herregud liksom. Men nå fikk fikk jeg en underlig ro med at kroppen ordner opp. Det var noe greier bare. Trenger ikke forstå det. Bare tillate meg å være hel, tillat at det også er sånne føleler i meg.
Å slippe dem fri er godt. Det føltes først veldig kleint. Fordi det ikke gir mening å være trist og gråte nå, jeg har ingen grunn til det. Det er svakt. Jeg ser allerede nok ned på meg selv som jeg gjør, fordi jeg er uforståelig mørk og lat og bare sover. Det burde jo være mulig å bare skjerpe seg. Jeg dømmer meg selv for det, og det gjør at jeg prøver å ta meg sammen. Men det funker ikke.
Så da prøver jeg heller å ha tillit til meg selv. Tillate meg å være akkurat sånn her. Sånn er det faktisk nå. Det hjelper ikke å ta på rustning og marsjere videre som en soldat, kjøre på hardt som vanlig. Eller – det går jo, en liten stund. Så ender jeg opp sånn her da. Helt i bånn og gråten presser seg frem. Tilsynelatende uten grunn. Og det får være greit. Den gråten ruller ganske raskt videre. Ruller videre over i en følelse av ro og avslappethet. Det var deilig å åpne buret og slippe den løs.
Det ble lettere i meg, og jeg kjenner meg med ett som meg selv igjen.