Jeg vet ikke jeg….

Av UROlærer Helge Zimmer.

Det er så mange som er sikre på alt mulig. Og det er så mange som forteller meg hva jeg bør spise, hvordan jeg burde lage den maten, at jeg må sove – godt, og hvor lenge jeg burde sove, at jeg må trene og hvordan jeg burde trene, at jeg burde få massasje, akupunktur, gjøre tøyeøvelser og gå til kiropraktor, hvilke medisiner og kosttilskudd jeg burde ta, at jeg må pynte til jul, at det som er fornuftig er å pusse opp, vedlikeholde og passe på eiendelene mine, at jeg må olje plattingen, klippe gresset og måke snø, at jeg burde investere pengene mine i eiendom eller kanskje best i gull, at jeg burde ha lån og at jeg burde drive med skatteplanlegging så jeg slipper å betale så mye skatt, at jeg må leve lovlydig så jeg ikke får straff, at jeg skal følge mine egen instinkter, at jeg burde hjelpe de som trenger det og at jeg må ta hensyn til meg selv, at jeg må ha mange venner og opprettholde nettverket mitt, at det er ensomt å være alene, at jeg må ta koronavaksinen eller at jeg ikke burde ta koronavaksinen. 

Eller kanskje det er meg selv som forteller meg alt dette?

Jeg vil så gjerne gjøre det rett – det rette! Jeg vil så gjerne høre til, oppleve nærhet og kjærlighet. Jeg lengter etter ro.

Men hva vet jeg egentlig? Hva er min egen erfaring? Og hva er det rette? 

Det ene jeg vet, og som er det sikreste jeg vet om, er at jeg skal dø. Jeg vet ikke bare ikke når. Og spørsmålet jeg stiller meg selv er: hva er viktig da? Er det viktig om jeg gjorde det eller det, ditt eller datt? 

Det andre jeg vet ganske sikkert er at det oppleves vanskelig når jeg ikke vet. Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, hva som er viktig eller når jeg skal dø. Mange ganger har jeg da forsøkt å få det bedre ved å prøve å vite ved å lese meg opp, høre med kloke folk, lære, bestemme meg for hva som er viktig, en retning, identifisere meg med folk som mener det samme – for å lære av de, eller prøve å eliminere risiko for å utsette døden. Ikke ta noen sjanser. Foreløpig syntes jeg ikke det har gitt meg det jeg lengter etter. For med en gang jeg vet noe, har bestemt meg for hva som er viktig i livet eller minimert risiko – så kommer det bare noe annet. Noe annet jeg ikke kan, en ny sannhet fra forskerne, noe annet de jeg ønsker å være på lag med syntes er viktig, eller jeg finner noe som er viktigere, eller noen bare dør – helt plutselig. Da føles livet vilt og usikkert – utrygt.

Sånn føles det nå. Alle virker så sikre. Og jeg føler meg så usikker. På alt. Jeg vet ikke jeg. Jeg vet ikke hva som er viktig og jeg vet ikke når jeg skal dø – eller hvordan jeg skal dø. Må jeg finne svar? Jeg blir bare her litt. Med alt denne usikkerheten. 

Jeg føler meg liten i den store usikkerheten. Og jeg føler meg stor som tørr å være her litt. Det er litt mer spennende. Jeg blir litt mer nysgjerrig. Og det er vanskelig og ubehagelig.