Stillhet

Av Karine, elev på UROskolen.

Ute er det stummende mørkt. Det er en sånn kveld uten måne og stjerner. Lysene fra huset lyser kun opp et lite område på gårdsplassen, og treffer uthuset og låven og litt ned på veien. Det er ikke gatelys i disse små fjellbygdene, så når månen ikke er synlig, er det bare husene som gir lys. Jeg begynner å tusle ned mot veien. Mens jeg går prøver jeg å se bak der lyset stopper, men det er ingenting å feste blikket på. Bare en vegg av mørke. Litt som et sceneteppe av mykt, mørkt stoff: det ser nesten ut som jeg kan ta på det, hvis du skjønner…?

Det er romjul. Huset er fylt av pepperkaker, lego, ullundertøy og peis – gode ting. Men i kveld kjente jeg at det ble litt for mye av det gode. Jeg kler på meg lag på lag med klær og går ut i tolv kalde. Jeg må bare puste litt.

Jeg hadde tenkt å gå meg en tur, men stopper i det jeg trår ut av lysets radius og inn i den mørke filten.
Dette er for mørkt. Helt sinnsykt mørkt. Jeg blir redd, selv om jeg er godt kjent på dette stedet – jeg lekte med ungene her for bare noen timer siden.
Jeg vurderer å finne fram lommelykta på mobilen, men stopper litt og blir stående der i mørket og lytte.

Det. Er. Helt. Stille.

Det er virkelig ingen lyder rundt meg, annet enn en svak summing fra ventilasjonsanlegget i huset bak meg. Ingen dyrelyder, ingen fjerne drønn, ingen vind. Akkurat nå er det ingen biler her heller.
Jeg blir stående helt stille i stillheten. Jeg kjenner min egen puls. Jeg hører min egen pust. Den er helt rolig.
Mens jeg står der og puster, begynner øynene mine sakte å vende seg til mørket. Jeg ser det majestetiske fjellet på andre siden av dalen sakte vise seg for meg i mørke skygger og nyanser av blått. Jeg ser glimt av lys fra husene og gårdene ved foten av fjellet.
Fjellet besteg vi i fjor sommer. Da var det grønt og frodig og vi måtte klatre og knekke pinner for å komme opp over tregrensa. Bruset fra elva nedenfor var øredøvende, og fuglene kvitret febrilsk for å overdøve den. Da var det fullt av liv. Nå er det stille. Men det føles ikke dødt – det føles fredelig.

Jeg blir fascinert over hvor annerledes opplevelsen av fjellet er, selv om jeg ser at det er det samme som det alltid har vært. Med de samme feltene med trær, noen søkk innimellom og en liten foss, som nå er frossen. Jeg kjenner det igjen.
Nå puster fjellet rolig. Uhørlig.
Jeg får en underlig varm følelse av å bli omsluttet av stillhet. Det stummende mørke er ikke skremmende lenger, men vakkert. Det er som det sorte sceneteppet pakker meg inn og vugger meg rolig. Moder jord, lissom. Og jeg er barnet som hører til der ved det rolige, bankende hjertet hennes.

Så kjenner jeg at jeg må inn. Jeg må se på mobilen om noen har sendt melding. Jeg må si natta til ungene. Jeg må rydde litt etter alt kaoset vi lagde rundt kveldsmaten, så ikke svigermor blir stående med alt. Hun har sikkert ryddet det allerede, som hun pleier.