Finnes det håp for meg…?

Av elev på UROskolen.

Det var spørsmålet jeg stilte da jeg tok kontakt med Rikke på UROskolen. Svaret jeg fikk var fylt med håp, varme og ingen garantier. Men jeg kjente at dette kunne være riktig tilnærming på min, den gang sterke uro. Lære mer om min egen uro, hvordan romme den og kunne klare å kjenne på den uten å flykte.

Jeg hadde forsøkt i samråd med psykolog å defokusere når uroen kom, men opplevde at det gjorde uroen sterkere, mer mektig og skremmende. Jeg hadde jo store deler av livet mitt flyktet fra vonde opplevelser og vært opptatt med masse for å unnslippe å kjenne på uro. Jeg har så sliten av å være «flink pike». Jeg mestret ikke defokusering heller og nederlagsfølelsen var stor og jeg begynte å tro at der var lite håp for meg. 

Jeg satt en dag og tenkte at dersom uroen skal være en del av livet mitt så må jeg åpne lokket, slippe ting ut og lære meg hvordan håndtere. 

Jeg scrollet på telefonen noe jeg ofte gjør når uroen er stor. Nettsiden til UROskolen dukket opp og jeg leste alt av informasjon som sto der. Det slo ned i meg at det er dette jeg har lett etter!

Jeg tør å kjenne på min egen uro nå, den har blitt mindre skremmende, den har liksom mistet litt av kraften sin. Jeg opplever å kunne finne ro i min egen uro gjennom aksept. Det å godta jeg har dårlige dager, jeg trenger ikke rømme mer. Kroppen min har fått en egen ro, jeg har åpnet opp og kan sette ord på opplevelser som har vært forbundet med skam og som ikke kunne snakkes om. 

Ved å akseptere så opplever jeg at jeg klarer å være for uroen min. Aksept er noe jeg jobber mye med. Jeg kan ikke tilgi de vonde opplevelsene, men jeg har klart å akseptere at det har skjedd og er en del av min virkelighet. Jeg har blitt så trygg i meg selv at jeg har kunnet si høyt for meg selv, familie, venner og kollegaer at jeg har noe i min ryggsekk. 

Uroen og fortiden min er i ferd med å bli en ressurs for meg. Ja, alle har dårlige dager, det vil bli bedre har fått mer betydning for meg. Jeg er bedre rustet til å komme igjennom gråværsdager. 

Uroen og jeg har et prosjekt gående i forhold til avtaler, venterom og shopping. Noen tar med seg venner på shopping, jeg ber med meg uroen på shopping hvis den dukker opp. Jeg ønsker den velkommen og omfavner den istedenfor å være i mot min egen virkelighet.

Det føles så mye bedre å slippe å sloss mer, åpne opp og vise at her er jeg…jeg skammer meg ikke mer!