Uro, uro og atter uro
Av elev på UROskolen.
I fjor begynte jeg å gå til en urolærer for å finne ut mer om denne uroen som jeg har kjent på i så mange år. Det skulle vise seg å være et lurt valg da jeg noen måneder senere skulle stå i min egen midtlivskrise. Dette var bare oppvarmingen, men for en lærerik opplevelse og for en god forberedelse til å takle det som skulle komme.
Jeg har i alle år kjent på denne uroen i kroppen som ganske sterk og overveldende. Men jeg har ikke visst at det har vært uro før nå nylig, og den har i hvert fall ikke vært velkommen, før nå.
Jeg har vært i en depressiv tilstand så lenge jeg kan huske. Det er litt skummelt, fordi du ikke merker det selv. Det blir på mange måter så normalt. Samtidig er det ingen rundt meg som har tenkt tanken heller, men de vet lite om alt kaoset som har foregått i topplokket mitt i alle disse årene. Følelser man ikke klarer å sette ord på fordi man kun kjenner på en enorm uro som overskygger alt. Disse følelsene har jeg måtte bli kjent med på nytt etter at UROskolen lærte meg at veien å gå er nettopp mot denne uroen.
Det tok lang tid før jeg forsto hva dette ville si, men med god hjelp har jeg klart å kjenne godt etter i kroppen hvor denne uroen faktisk sitter. Så er det bare å lukke øynene og ønske den nye vennen min velkommen. Det er merkelig at noe så enkelt men samtidig vanskelig kan fungere så godt, og tenk at jeg ikke har forstått dette før jeg er halvveis i livet.
Jeg som tidligere har gått til psykolog og fått antidepressiva for å håndtere depresjonen min. UROskolen har fungert på en helt annen måte og jeg føler endelig at jeg ikke sliter psykisk lenger. Den depressive tilstanden har sakte men sikkert sluppet taket etterhvert som tankemønsteret har endret seg. Jeg ser endelig lys i enden av tunellen. Samtidig har det hjulpet mye og endelig kunne godta virkeligheten som den er, i stedet for å hele tiden skulle ønske at den var annerledes. Når jeg nå ser tilbake så kan jeg tydelig se at jeg aldri har godtatt virkeligheten min, før nå, og det kjennes veldig godt.
Jeg hadde et bedre utgangspunkt til å takle at samboeren min gjennom ni år fortalte at han hadde hatt et forhold bak min rygg i flere måneder med følelser involvert. Heldigvis for min del hadde jeg startet med urotreningen litt før dette. Det har vært noen tøffe måneder, ikke minst fordi vi har en sønn sammen gjør at dette blir mye vanskeligere. Det er mange følelser som jeg endelig har klart å sette ord på og ikke minst kan kjenne på. Sorg, sinne, frustrasjon, maktesløshet, mangel på kontroll, følelsen av å bli lurt, tillitsbrudd osv.
Men etter at tiden har gått kan jeg i dag kjenne på alle disse følelsene med en ro som jeg ikke har kjent på før. Det er nesten litt tragikomisk. Det ligger utrolig mye jobb i det at jeg endelig kan kjenne på denne roen. Jeg har snakket mye med min UROlærer utenom avtalt tid, så en stor takk til henne.
Vi står i dag sterkere enn noen sinne som par eller venner fordi sårbarheten har ført oss nærmere hverandre. Sett i ettertid er det mye som har manglet i forholdet vårt, men vi jobber endelig med det, begge to. Om det blir oss gjenstår å se, det vil nok gå bra uansett. Forhåpentligvis kommer vi i kontakt med flere ressurser etterhvert som gjør oss sterkere i valget vårt og på reisen videre om vi bare fortsetter å jobbe.
Hilsen en lykkelig uroelev