Karantene

Av Tonje Kyte, elev på UROskolen

Karantenetid og å være med virkeligheten som den er.

Det er karantene her i huset, og det som er akilleshælen i meg og min sønn sitt forhold, nemlig skolen, får komme opp i lyset. 

I dag dog som noe litt annet.

Denne gangen har jeg møtt meg selv med godhet og forståelse når mitt kjære barn som formelig hater skolen (kanskje det jeg som ikke helt har plass til at han hater.. det er noe her..)får pustebesvær når han må lese i 15 min. Han lager en sånn lyd ned i halsen som om han ikke får puste og bruker en oppgitt stemme, blir slapp i kroppen, blir trett, ja, han gir opp. 

I dag satt jeg med det, kjente stolen, de varme fotsålene i gulvet, kjente hvordan det strammet seg i brystet, i halsen, bølgen av ubehag i kroppen. Jeg himlet ikke (automatisk) med øynene, ble ikke oppgitt, streng i blikket, jeg rommet meg, dermed også han. (Og det er jo her det ligger.)

Så var jeg også tydelig, og ga ikke etter, jeg ga ikke opp, og begynte ikke å diskutere, fortelle han min sannhet. Jeg «bare» (it’s NOT ONLY ONLY altså) satt med at så vanskelig er dette for begge oss to. Det er mye kjærlighet i det, opplever jeg. 

Så vanskelig er dette, og her snubler jeg i min egen bagasje og mine gamle sannheter om at om du ikke gjør det bra på skolen, så kommer du ingen vei her i livet. 

I dag gikk det bedre enn noen gang. 

Det ble en fin stund, uten kjeft, skyldfordeling og bøker som flakser. Og vi fikk en fin prat om det på sengekanten. Jeg kunne til og med tulle litt med det også. 

Jeg snubler, jeg faller, jeg feiler, jeg gjør ting rett, jeg finner godhet, og plass. Jeg vokser, og erindrer at voksesmerter er vondt, og jeg vet at ved å vende blikket mitt inn, når jeg sitter med mine triggere, lener meg mot, med vennlighet og kjærlighet lener meg inntil, øver meg på det, gjør jeg flere enn meg selv godt. 

“Om du vil ha det bra, må du først lære deg å ha det dårlig” – Caspar Seip

Jeg tror vi mennesker gjør så mye for å slippe å føle ubehag, ja vi bruker som Caspar sa det så treffende, heller alternativene til sårbarhet enn å være med den, de kan være flight, fight eller freeze. Vi rømmer inn i overlevelsesstrategier vi har hatt med oss i kroppen siden tidenes morgen, som i rette tilfeller redder liv, når de blir brukt slik de er ment. 

Når de blir automatiske mønster, brukes de ikke slik de var ment, men som strategier bort fra det man ikke vil føle. En gang i barndommen var kanskje også dette nødvendig for å overleve i de rammene en hadde, men disse strategiene er lite hensiktsmessige nå. 

De tar bort livskraften, de får deg på vakt, de tar over, og fører deg bort fra kjernen, i stedet for inn til den. 

Jeg har takket de for at de en gang hjalp meg å overleve, og nå i mange år har jeg laget nye hjernekoblinger, bort fra gamle mønster, ut av det satte, tilbake til virkeligheten som er her. Nå. 

Er det lett? Nei! 

Må du øve deg, prøve, feile, falle, slå deg, øve litt mer, er du innom at dette er feil, føler skyld, URO, og rykker du flere ganger tilbake til start? Ja! 

Må du lære deg å møte dette med en vennlighet og kjærlighet du sannsynligvis ikke ble møtt med da du selv gjorde feil? Ja! 

Og du må starte med deg, fordi det in the end er det alt dette handler om.

Du må først lære, velge, ønske å møte deg, være med dine skygger, dine feil og din utilstrekkelighet. 

Du må romme det i deg først, så kommer relasjonene etter. Men alt starter med den viktigste personen i ditt liv. DEG.

Det er så mange måter å øve på dette på, en vei inn som har hjulpet meg mye er “The power of pausing.”

Jeg har funnet stor hjelp i å legge inn pauser, en gang i timen, da ringer det en myk lyd på telefonen min, eller så ofte som mulig når jeg husker på det. Som nå når jeg skriver. 

Stoppe opp og puste litt, kjenne inn, kjenne på hva som skjer i kroppen min akkurat når klokken ringer, eller når jeg husker å kjenne. 

Er jeg glad, stresset, sint, lei… Kjenne på det som er og slippe pusten inn i det.

Det er en mild vei inn, og den skaper rom på innsiden, som du trenger i situasjoner når de reaktive mønstrene bølger inn. 

Dette er spesielt viktig å gjøre når du på ingen måte tror eller mener du har tid til å gjøre det, det er da det kanskje er viktigst.

Det er så lett som det høres ut.

Det er mange måter å gjøre det på, det kan være så kort som et pust eller et gjesp, en pause mellom å si noe og ikke si noe.

Eller når du er stresset og du stopper og du husker å pause og puste litt.

Da lager litt plass mellom deg og mønsteret du er i. 

Og det er essensen i dette. 

Å gi plass mellom deg og mønsteret, deg og det nåværende paradigme du er fanget i.

Når du gir rom for å skape den plassen i deg, skaper du myke øyer av plass på innsiden, og magiske ting vil vokse ut av de pausene.