Å sette seg mål i livet; holder det oss unna alt det vi faktisk lengter etter?
Av UROlærer Rikke Uberg Thorkildsen.
Det er noe jeg vil si, men i skrivende stund vet jeg ikke helt hva. Det er liksom noe som beveger seg i meg, som er klart og utydelig på samme tid. Så jeg bare begynner jeg, her, nå, og lar skrivingen vise meg veien videre.
Kanskje det er sånn vi skal leve livet også. Å bare begynne.
The space of not knowing. Kjenner du til det? Det er der jeg er akkurat nå. Sinnet mitt forsøker å løse dette, finne ut av hva jeg skal skrive om, hvordan, hvorfor, og hva denne teksten skal hete. At den må bli bra, tydelig og spennende. Men jeg vet ikke jeg altså. Jeg tar et dypt pust, og jeg blir her. Nå kjenner jeg kroppen min. Det blir mindre viktig å finne ut av dette, og mer tydelig for meg at jeg er her, nå, med mac`en min på fanget, og tankene mine i hodet. Holdt på å glemme (igjen) at kroppen min også er her.
Ok, da begynner jeg. Hva lengter jeg etter i livet mitt, hva er det jeg egentlig vil? Hva lengter du etter i ditt liv? Svaret vårt på dette er ofte veldig konkret. Jeg vil ha en annen jobb, en ny kjæreste, barn, mer penger, en partner som er snillere, et barn som er sånn som jeg mener at det burde være.. Bare det blir fredag, bare jeg får lønning, bare barna sovner nå..
Så; hva er det med denne virkeligheten, akkurat nå som jeg forsøker å komme vekk ifra? For å si det enkelt er kanskje alt vi lengter etter kun en strategi for å komme vekk fra uroen. Den dype, murrende følelsen som sier at det er noe feil her, noe som burde vært annerledes. Bare jeg får x, da blir alt bra. Det er nok ikke en tanke vi tenker bevisst, men mer en begrensende og ufri måte vi lever livet vårt på.
Det er virkelig ikke min erfaring at dette stemmer overens med virkeligheten. Alt jeg har lengtet etter og skaffet meg har gitt meg uro. Barn, partner, jobb, bytte av jobb… Alt jeg lengter etter nå gir meg uro; kanskje det er noe jeg tror på at jeg ikke kan få, og den tanken i seg selv gir jo uro. At det er noe som mangler. Det blir en slags sult. Så med andre ord; uroen er der uansett. (Selvsagt har de samme tingene jeg har skaffet meg også gitt meg glede, lærdom etc. Uroen eller roen kommer sjeldent (eller aldri?) alene).
Men svaret er stort sett noe som likner på et mål. «Når jeg kommer dit i livet, da blir det bra». Slik jeg ser det finnes det et mye viktigere spørsmål: hva er det jeg egentlig vil FØLE i livet mitt? For det er jo det det handler om; følelsene jeg er på jakt etter, eller på vei bort ifra. Jo; jeg vil føle glede! Nysgjerrighet! Interesse! Jeg vil jobbe med uroen min, og utforske alle dens kriker og kroker. Jeg vil være i kontakt med meg selv! Det er det jeg vil, det er jo egentlig ikke så viktig med de nye spisestuestolene eller teppet jeg har sett på, og lurt på hvordan jeg skulle få råd til…. Det er jo bare et drama det. Når jeg tar et steg tilbake og observerer meg selv skjer stadig det samme; det blir rolig rundt meg, og den murrende og vage uroen i magen får meg til å begynne å tenke. Ta opp telefonen. Finne prosjekter,mene at ting (eller mennesker?) må byttes ut og erstattes av noe nytt og bedre.
Akkurat nå som jeg sitter her og skriver dette ser jeg det litt klarere. Det er jo bare uroen min. Den som kommer og går i meg, og som sinnet mitt alltid fester på ulike dramaer, ulike tanker om hva som bør være annerledes. Jeg trenger ingenting jeg. Jeg har uroen min, roen min, viljen min, og ordene jeg forsøker å bruke for å beskrive dette for meg selv, og for deg.
Så kanskje du også kan sjekke inn med deg selv, og legge merke hva du tror på at du trenger i livet for å bli tilfreds. Er det sant? Deretter kan du kanskje spørre deg selv om hva du egentlig ønsker å FØLE?
Jeg ønsker å føle nærhet til de menneskene rundt meg. De nye spisestuestolene jeg har lyst på bidrar ikke til det. Tanken om at mannen min burde være annerledes hjelper heller ikke. Jeg ønsker å føle meg fri. Tanken om at barna mine burde være annerledes bidrar ikke til det heller. Jeg ønsker å lære nye ting, føle meg inspirert og interessert. Tanken om at jeg burde trene i dag hjelper ikke på dette heller gitt.
Det som tar meg nærmere alle disse følelsene jeg lengter etter er sårbarheten. Kjærligheten. Vennligheten ovenfor meg selv og andre. Viljen til å legge fra meg telefonen og lese bok med barna mine, viljen til å se på mine egne mønstre og min egen uro. Viljen til å gi slipp på ideene mine om hvordan ting burde være, og kjenne etter hvordan det er å være meg når virkeligheten er sånn som den er. Viljen til å ikke vite, til å være usikker og urolig. Det er alltid min erfaring at veien ut av uroen er inn i og gjennom den.