Hei mamma

Av Rasmus, student på UROskolen.

Hei mamma, jeg kommer til å ringe deg og fortelle at du skal bli bestemor til enda et barnebarn, noe jeg i lang tid har unngått å fortelle. Det er lettest slik. Jeg har ikke lyst til å fortelle deg dette, tvert imot. Jeg velger å gjøre det fordi jeg vet at jeg styrkes av å gå mot uroen istedenfor å vente på at den kommer mot meg. For den kommer. Alltid. Gjerne snikende når jeg minst venter det eller ønsker det. Når barna skriker, når jobben presser eller livet bringer andre goder. Jeg slipper aldri unna uroen, og jeg ser ingen annen utvei enn å møte den. Dette vakuumet som verken er godt eller vondt er ikke der jeg ønsker å være. Jeg bare er der fordi jeg alltid har vært der, og det kjennes trygt å bli ved det kjente.

Bare tanken på å ringe deg og fortelle at vi skal bringe enda et liv til verden gjør meg redd. Redd for hvordan du kommer til å håndtere dette, redd for hva du vil føle, redd for at det blir likt som sist. Like vondt som sist. Jeg skammer meg over at jeg trekkes dit, når det å bringe et liv til verden tross alt er et mirakel. Noe jeg utelukkende burde være stolt av, lykkelig over og glede meg til. Jeg ser at jeg er i mot denne skammen og heller ikke den vil jeg ha i livet mitt, som så mye annet jeg er i mot.

Mest av alt er jeg redd for hvordan jeg vil ha det i møte med deg. Hvor vondt det vil gjøre dersom du ikke reagerer slik jeg ønsker. Håper. Lengter etter. Og jeg ser at frykten for at dette kan komme til å gjøre vondt, gjør at jeg unngår det. Jeg tar ikke sjansen på å fortelle deg noe av det viktigste som har skjedd i livet mitt, som jeg gleder meg til, som jeg er stolt av og lykkelig over. Fordi frykten for hva DU vil føle overstyrer det.

Så vondt og vanskelig som det er å ta innover meg, så ser jeg at dette er helt perfekt for meg og nøyaktig det jeg trenger. For jeg tar ikke bare ansvar for dine følelser, jeg gjør det ellers i livet. Jeg unnlater ikke å fortelle bare deg om ubehagelige ting, det gjør jeg også ellers i livet. Og jeg er ikke bare redd for deg, jeg er redd også ellers i livet. Og det er mitt liv å ta ansvar for. Ikke ditt ansvar, ikke min kones eller mine barn. Men mitt. Og det ansvaret skal jeg ta. Og det begynner nå. Ved å ringe deg, og fortelle deg at du skal få et barnebarn til. Et som antageligvis blir like velskapt som de andre. Som kommer til å spre like mye glede, tårer, sorg og rikdom som de andre. Og som du kommer til å elske bare jeg klarer å slippe deg inn. 

Jeg skal slutte å ta ansvar for deg, og det begynner med at jeg skal ta ansvar for meg.