Hva er greia med mat?

Av Kristin, elev på UROskolen.

Hvorfor skal det være så vanskelig?

Å gi meg selv det jeg trenger er ikke lett.

Jeg vil virkelig få til å gi meg selv god og omsorgsfull mat, som ikke gir meg smerter i kroppen og som styrer med hormonene mine. Så nå driver jeg og lager langtidsstekt hel kylling, kraft av beingrinda når jeg kommer så langt, kokte søtpoteter (til hummus) og klarner økologisk smør. Mangosalat er laget og klar i kjøleskapet til tacofredag.

Jeg blir så urolig!

Jeg blir alltid så urolig når jeg lager mat. Det gjør meg trist, redd og jeg får nesten litt panikk, kan jeg kjenne når jeg kjenner etter. Jeg får lyst til å gå ut av kjøkkenet. Så derfor prøver jeg alltid å lage mat så lite og enkelt og så fort jeg bare kan (=lite omsorg i maten og kjipe matopplevelser), mens jeg rydder på kjøkkenet. Derfor vil jeg at andre lager mat til meg. At andre, les mannen, har ansvar for handling og middag. Så kan jeg være ergerlig på ham når det ikke kommer mat som jeg vil ha eller som er bra for meg. Eller så kan jeg holde på med proteinbarer og pulverlunsj. Eller som nå, fettkaffe til frokost, og smågodt til kvelds. Eller jeg kan mase på minsten om å ikke spise boller til lunsj (3 stk for 20 kr på Joker). Da slipper jeg alt dette.

Denne uroa har jeg ikke når jeg laget desserter og kaker, vel, hadde ikke blir vel rettere å si. Desserter og kaker får jeg også uro av nå, etter diabetesen, men ikke like ille. Når jeg kjenner etter, så har jeg mer forventning i kroppen når jeg lager kaker og desserter. Det ser vakrere ut og kroppen liksom vet at om litt blir det spise- og sukkerlindring av uroa mi. (Og så kan man jo alltids slikke bollen underveis.) Da går liksom regnestykket opp. Det er litt som å vente på å bli omfavnet av et varmt ullteppe, det første glasset med rødvin eller som å ta en beroligende pille. Sukkerdoping mot sårbarhet og det å trenge noe. Herlig ass!

Denne uroa er gammel, og uønsket. Jeg har aldri likt å lage mat. Bare sørget for å få det gjort. Bensin til maskineriet, så og si. Har mange ganger tenkt at dersom det bare fantes en matpille som holdt meg mett, så hadde jeg tatt den. Har så mye annet jeg skulle gjort, eller tenkt, eller lest, framfor å ta vare på meg selv, og gi meg selv det jeg trenger, som for eksempel næringsrik og god mat. Det er som om jeg ikke har villet forholde meg til at jeg har en kropp, at kroppen har behov, og at de tar tid. Det er mest effektivt å ha en kropp som ikke trenger noe. At jeg ikke trenger noe.

For jeg er jo kroppen min, sånn egentlig. Det er jo med kroppen jeg erfarer livet og virkeligheten. Jeg tror jeg har drevet med livsfornekting og flukt fra den virkelige virkeligheten hele livet jeg. Byttet ut livet med kontroll og planer, ideer og teorier. Tvunget livet inn i på en smal sti.

Men nå, så merker jeg at når jeg bare forsøker å lage sunn, god og omsorgsfull mat, så demper det ikke uro, tvert imot. Ordentlig og omsorgsfull mat tar tid. Hele greia setter meg i kontakt med tristhet og en følelse av å bli overveldet. Det kommer en følelse av dårlig tid i meg, en slags vibrering i brystet, pusten blir knapp, jeg snapper etter været, bevegelsene raske. Det er like før jeg skjærer meg i fingeren.

Jeg vil ikke ha det sånn, kjenner jeg. Høres ut som at denne uroa og alle strategiene jeg anvender for å komme bort fra den, kommer i mellom meg og den gode maten jeg helst vil gi meg selv. At jeg «ikke har» tid til å lage ordentlig mat. At jeg «ikke har» tid til å kjenne etter.

Gode grunner til å forbli akkurat her da, og vanskelig. Jeg prøver alt jeg kan å være for at slik er det å være meg akkurat nå. Det er skikkelig vanskelig. Det er vanskelig å holde oppmerksomheten i kroppen, der uroa og motstanden er, når alt oppmerksomheten vil, er å forflytte seg til noe annet å gjøre. Vekk fra dette som er virkeligheten.

Nå som det kjennes ut som at det haster noe voldsomt med å bli ferdig med all matlagingen og komme meg ut av kjøkkenet, gjør jeg alt jeg kan for å være langsom, vennlig og tålmodig. Myk og varsom med kroppen og sinnet mitt. Tristheten kommer i bølger. Jeg henger i det. Helt til jeg ikke klarer det lengre. 

Og så lurer jeg på om ikke selvangivelsen har noe med dette å gjøre. Prøver å gjøre selvangivelsen, men møter bare strategier. Jeg krymper meg når innsikten treffer meg. At uroa rundt økonomi, er større og mer uformelig, enda vanskeligere å kontrollere enn uroa rundt mat. Det er jeg skikkelig imot, kjenner jeg.

Får ingen ting gjort, før det biter meg i fjeset. Burde vært annerledes. Burde fiksa det.

Må ha sjokolade nå!