Innsikt i andre enden av uroen
Av elev på UROskolen.
Før siste veiledningstime med min urolærer Rikke, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle snakke om ett eneste tema. Jeg hadde spart på det, holdt på det, knuga fast og var kampklar da timen starta. Jeg var dønn klar til å endelig få sagt det jeg hadde på hjertet og å få Rikke til å være på mitt lag. Endelig skulle hun bli enig med meg og hjelpe meg med å finne en løsning på hva omverdenen min måtte endre på, på så jeg skal få det bedre.
Den gang ei!
For det som er så bra med Rikke, det er at hun er så god på å lære bort urometoden og hun vet hvordan hun skal få meg til å stoppe opp. Puste. Hun lærer meg til å flytte oppmerksomheten fra dramaet i tankene og ned i kroppen. Denne gangen satt det som en ballong i brystet med for mye luft. Jeg lukket øynene og pusta og pusta, gløttet litt innimellom og sjekket om Rikke var der sammen med meg. Det var hun med blikket og smilet sitt, jeg kjente hennes nærvær og pusta litt mer.
Som vanlig skjedde det som pleier å skje: lufta i ballongen siver litt ut. Og det blir litt mer plass og litt mindre trykk.
Jeg gikk fra å ha mistet litt av sidesynet mitt, bokstavelig talt. Til å kunne ta i bruk hele synsfeltet. Jeg fikk til og med med meg hva Rikke hadde på seg. Så fikk jeg lov til framlegge mitt problem:
Sønnen min er 16 år og jeg synes han gamer for mye, bader for lite, spiser for mye pizza, spiser for lite grønnsaker, sover for lite, er for mye på Youtube. Lista var lang.
Så spør Rikke om hun kan stoppe meg litt. Ja, det kan hun da, men hva tenker hun skal hjelpe med det, liksom. Det er jo sønnen min som er problemet, ikke meg. Grrrrr.
Men så skjer det som jeg elsker ved timene med min lærer: Hun ser det fra en annen vinkel. Hun minner meg på at sønnen min er et eget individ, som skal leve sitt eget liv med alt det innebærer. Jobben min er allerede gjort når han er blitt 16 år, han har lært alt han skal lære. Hun minner meg på hvor viktig tillit er og å gi ansvaret over. Hun gir meg en grusom superoppgave: sette meg utenfor rommet hans og være sammen med min egen uro mens han gamer mer enn jeg mener han bør.
I tillegg stiller hun et avgjørende spørsmål:
Hvordan tror du det er å være sønnen din når han har en mamma, som mener hun vet bedre enn han hvordan han skal leve sitt?
DEN kjenner jeg i kroppen min, for hun har truffet en spiker hardt. Denne spikeren som heter å glemme å elske et menneske, og la de få være akkurat som de er. Som jeg hadde glemt – igjen. Fordi jeg er et menneske.
Den samme kvelden spiste sønnen min en pizza, men han var ikke mett. Jeg pustet, tenkte på tillit og ansvar og sa: Det er jo en pizza til da, jeg merket han var usikker på hva jeg mente. Men jeg sa bare at du vet best selv hva som er riktig for deg. Du er eksperten på deg og det stoler jeg på.
Så skjer det noe så aldeles fantastisk: da jeg hadde lagt meg og nesten sovnet, åpnet døra seg og hodet hans kom snikende inn på soverommet mitt og han hvisket: Mamma, jeg ville bare si: Jeg elsker deg.
Jeg elsker urometoden og følelsen jeg får ved å gå inn i uroen, se på det med vennlighet og kjærlighet, bli der så lenge det trengs og så opplevelsen av innsikt på den andre siden. Jeg har øvd sammen med Rikke en del timer, og har opplevd at det går flere ganger. I tillegg klarer jeg det mer og mer selv.