Øvelseskjøring
Av UROlærer Monica Stubkjær.
Jonas begynte å øvelseskjøre for 2 måneder siden. I sommer har han kjørt over 100 mil sammen med pappaen sin. Med meg i baksetet. 100 mil med hjertet i halsen og trykk i brystet til mor.
Jonas liker å kjøre bil. Han øvelseskjører på motorsykkel også, så han har god trafikkforståelse. Og han kjører i venstrefila. Alltid. Følger trafikken der og kjører litt over fartsgrensen.
Jeg sitter bak og nistirrer på speedometeret. Og for hver gang han kommer over fartsgrensen øker trykket i brystet.
Og jeg forsøker å romme uroen. Jeg forsøker å holde kjeft. For jeg er ikke interessert i å kjøre med han selv. Men jeg er ekspert på å holde kjeft samtidig som alle fire i bilen skjønner at jeg ikke er fornøyd. Men da han foretok en forbikjøring og lå langt over fartsgrensa da klarte jeg ikke holde meg. Da sa skrek jeg ut.
Det er så vanskelig å se når man holder ut og når man rommer. Jeg skjønner at jeg sitter og holder ut.
Så jeg snakket med min gode venn og personlige UROlærer Rikke, som spør meg:
Hva er din grense for fart? Kan du fortelle Jonas at du blir redd når han kjører fortere enn det?
Kan du fortelle Jonas at du skal stole på at han holder seg innen for din grense for fart, uten at du sjekker speedometeret hele tiden?
Så da gjorde jeg det, fortalte Jonas min grense, men også at jeg skulle stole på at han ikke kjørte fortere enn det. Han synes det var greit. Jeg kjente at jeg mente det. Kjente at jeg kunne stole på han. Kjente at det var så utrolig godt å kunne gi slipp, la han ta ansvaret.
Da satt jeg hele veien fra Sverige uten å se på speedometeret. Så heller ut av vinduet. Uroen var jo der, men jeg kunne heller ha oppmerksomheten min på veien. Ha oppmerksomheten på Jonas. På øynene hans. Kjenne den sikkerheten og gleden har føler for kjøring. Den kontrollen han har.
Jeg innser jo nå at dette ikke bare handler om øvelseskjøring, men at det handler om å romme Jonas. Stole på at han kan leve sitt liv, selv om det er annerledes enn sånn jeg vi gjort det. Noen ganger greier jeg det. Oftere faktisk. Men ikke alltid. Og det får være greit. Men dette er noe jeg må fortsette å jobbe med, å bli påmint. Gang på gang.
Det er kjærlighet å være urolig for han, men det er også kjærlighet å la han få leve sitt eget liv.
Metaforen er jo fin da, for livet vårt ellers. Jonas øvelseskjører og jeg sitter på.
Og hui hvor det går!