Båtturen

Av Ellen Sigrid, elev på UROskolen.

Dette er en tekst om uro. Om hvorfor gidde og lære noe om uro. Og om tiss og bæsj og morsmelk. Det er stort sett det livet vårt handler om, nå om dagen. Vi har fått tre barn på tre år. Helt valgfritt, veldig ønsket og veldig slitsomt. 

I sommer har vi vært mye på farten, og avsluttet en fem ukers barnehageferie med Danmarkstur. Vi skulle ta ferja fra Langesund til Hirtshals, og tilbake igjen.

Nå var vi kommer til hjemreisen. Vi klarte og komme oss avgårde ca til tiden. Bare ti minutter for sent, etter en morning med tiss i senga, makrell på gulvet og en knust tallerken. Mellomste sa bare en gang på veien «tisse potte». Når vi kom frem til ferjeleia stod vi i lang kø. Rett før det var vår til å kjøre til billettluka sier mellomste «bæsje». Jeg har tatt minstemann foran til meg og sitter klar for å amme. Ikke helt innafor, men vi står praktisk talt stille. Men nå sliter jeg litt. Og uroen i kroppen blir alt oppslukende. Så sier mannen min: nå har du valget mellom en unge som skriker og bæsj og tiss i bilsetet. Jeg klarer ikke ta stilling til spørsmålet. Stopper opp og kjenner etter, puster dypt inn i brystet og fyller frykten min med trygghet. Da klarer jeg og gi minstemann til pappaen og løpe ut av bilen. På veien ut får jeg pakket inn puppen igjen og stoppet morsmelkstrålen. 

Jeg tok ut ungen min, potte, dopapir og en pose. Vi rekker akkurat og sette oss ned på potta før tisset treffer potta. Det var et magisk øyeblikk hvor ungen min var i himmelen. Han fikk se motorsykkel, biler, lastebiler på klosshold. Han var i ekstase. 

Med jevne mellomrom kom det innslag av skam for at vi avviker fra hva resten av folkemengden gjør: det er jo ingen andre som går ut av bilen for og tisse eller bæsje. Frykt for at babyen min er sulten og langt borte, og for at bilen kjører ombord på båten og vi blir stående på kaia, med bæsje i potta og ungen på armen. Skyld for at jeg har fått ungen min på to år til å slutte med bleie. Hvem gjør det liksom? Midt i sommerferie med tre små barn? Og en giga-indre kritiker som sier at all skyld, frykt og skam er tullete fordi dette øyeblikket er fint og jeg burde bare være stolt. For en suppe. Siden jeg har trent så mye på dette så gjenkjente jeg det, og pustet dypt, kjente etter og aksepterte det. Jeg klarte å nyte øyeblikket med sønnen min, som fikk gå på do, se på alt han digger i verden og som endelig fikk litt alenetid med mamma. 

Det hele avsluttet med at jeg ikke fant bilen. Løp bortover fergekaia og fant bilen rett før den kjørte ombord.