Å balansere frykten

Debattinnlegg av Rikke Uberg Thorkildsen publisert i Dagsavisen 28.05.2024. Artikkel i Dagsavisen finner du her.

Kan vi lære barna å tåle livets ubehag når vi ikke tåler det selv?

«Du kan ikke bli redd eller vippet av pinnen av barnets følelser selv om de er sterke» skriver psykologspesialist Line Warholm i spalten sin i Aftenposten 14.05.2024. Spalten tar for seg hvordan vi foreldre i dag skåner barna våre for smerte, at vi ikke tåler deres sterke følelser, og at vi må «vise barnet at følelser ikke er farlige, selv om de er smertefulle og ubehagelige». Selv er jeg mamma til to gutter, og jobber til daglig som urolærer. Hvis noen sier til deg «du må føle deg god nok» - kan du da velge å føle det? Kan du bare slippe følelsen av at du ikke er god nok, og bytte den ut med at du faktisk er det? Slik er det i alle fall ikke for meg. Når jeg leser, blir jeg sittende igjen med minst ett spørsmål; Hvordan kan jeg la være å bli redd eller vippet av pinnen, de gangene jeg faktisk blir det? Det er klart jeg har prøvd. Ofte jeg får det til, og andre ganger blir jeg redd eller vippet av pinnen, ergo jeg får det ikke til. Dette utsagnet bygger på at vi som mennesker har fri vilje, og at vi til enhver tid kan velge hvordan vi skal være, også mot våre barn. Denne tanken vil jeg gjerne utfordre. Slik du ser det, stemmer det for deg at du alltid har fri vilje? Velger du til enhver tid hvordan du skal reagere i møte med omgivelsene dine, eller barna dine? Hvis du er redd for høyder, fly eller edderkopper, kan du da bare velge å ikke være redd allikevel? Hvis du mener at du alltid kan velge hvordan du skal være, hvorfor er du ikke da alltid sånn? Når jeg ser på mitt eget liv er det sant for meg at jeg ikke alltid har fri vilje. At jeg blir sint eller irritert selv om jeg mener at jeg ikke burde bli det. At jeg til stadighet er styrt av mine egne automatiske mønstre, både i møte med mine barn og i andre ubehagelige situasjoner i livet.

Jeg er enig i det Warholm skriver om at vi forsøker å fjerne barnas ubehagelige følelser, og at de trenger å få ha det vondt. Jeg tror det er menneskelige automatiske mønstre som gjør at vi forsøker å fjerne deres smerte fordi det gjør vondt i meg når barna mine har det vanskelig. Når det gjør vondt i meg sender kroppen signaler til hjernen min om at det er fare, og da havner jeg automatisk i en fight, flight eller freeze-respons. Disse fryktreaksjonene gjør det bare mer utfordrende å møte meg selv eller mine barn på en mer konstruktiv måte.

I samfunnet vårt er det bred enighet om at vi som foreldre skåner barna for mer ubehag enn vi gjorde før, og at dette er uheldig utvikling. Det er det Warholm også peker mot. En alternativ tilnærming til problemstillingene Warholm adresserer er at vi lar barna være litt i fred, mens vi voksne undersøker, utforsker og lærer oss hvordan vi først kan tåle våre egne følelser og vårt eget ubehag. Det er vi som må ta ansvar i stedet for å prøve å oppdra barna til å tåle ubehaget, mens vi selv scroller på mobilen vår for å få vekk vårt. Hvis vi ikke tåler våre egne følelser, er det da mulig å tåle barnas? Kan det være sånn at vår manglende evne til å tåle vårt eget ubehag automatisk medfører at vi syr tykkere puter under armene på våre elskede barn?

Så hva skal vi gjøre, da? Jo - som å trene opp en muskel begynner du å øve på å ha det ubehagelig. Ubehaget har stort sett en adresse i kroppen din, gjerne i området mage, bryst og mellomgulv. Du må begynne å trene med en vekt du kan klare å løfte - og du må begynne med et ubehag du kan klare å føle, noe du har kontroll over og ikke noe som har kontroll over deg. Dra ut i verden for å møte edderkopper, høyder, situasjoner eller mennesker som vekker ubehag i deg. Gjennom å vende oppmerksomheten mot det kroppslige ubehaget, ved å øve på å føle følelsen og lokalisere den i kroppen vil jeg hevde du er i gang med ditt livs viktigste og mest spennende prosjekt etter min mening; å bli god til å møte livet slik det er, å føle livet i sin helhet; vilt, smertefullt, vakkert, inderlig og spennende. Og først da kan vi lære barna våre det samme.