Glory glory URO, as I go marching on!
Av Silje Guddal, elev ved UROskolen
Hvis noen hadde sagt til meg at jeg en dag kom til å være på fotballkamp på Old Trafford, alene og meget gravid omgitt av britiske blodfans
hadde jeg aldri trodd dem. Scenarioet i seg selv, svært usannsynlig og bare tanken på at jeg skulle våget dette var «fare out». Uro-perspektivet på livet har satt meg i kontakt med andre ressurser i meg. Jeg erfarer at om jeg våger, kan jeg utvide livet og i kjølevannet av det kan alle ting skje.
Vi dro på fotballtur til Manchester; mannen min, sønnen vår på 9 og jeg. Det vil si de skulle på fotballkamp og jeg skulle bli med over. På flyet ble jeg tilbudt en gratis billett til kampen. Jeg kjente at jeg ble veldig urolig. Min første impuls var å avfeie tilbudet som tull. Jeg kjente at jeg hadde lyst, men at jeg var redd. Jeg var redd for å være til bry og jeg var redd for å stå i takknemlighetsgjeld til den generøse fremmede.
Før uro-perspektivet på livet mitt ville jeg med stor sannsynlighet ikke våget å takke ja. Det hadde vært lett å komme med unnskyldninger som at, «du skjønner jeg er gravid i tredje trimester og veldig sliten, vi får jo ikke sitte sammen uansett, jeg er ikke sååå interessert i fotball». Jeg tok et øyeblikk, sanset uroen i mellomgulvet, kjente at jeg kunne være sammen med den, fikk kontakt med at jeg bak redselen egentlig hadde lyst, tok sats og takket ja!
Kampdag.
Imens jeg er på do går min mann og sønn inn på stadion. Det er en misforståelse som gjør at jeg blir overlatt til meg selv på utsiden av stadion 1,5 time før avspark. Det er meg og ca 80 000 andre som skal på kamp. Jeg kjenner uroen vokse i brystet. Det blir tyngre å puste. Jeg føler meg forlatt, avvist og kanskje litt såret. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte finne frem selv. Jeg vurderer å gå tilbake til hotellet. Jeg går noen runder med meg selv. Jeg kjenner at jeg kan akseptere virkeligheten som den er. Jeg får kontakt med andre ressurser i meg. Jeg har jo tross alt den informasjonen jeg trenger på billetten til å finne frem.
Jeg kommer meg inn og finner plassen min. Jeg er der i god tid før kampstart. Til og begynne med er det få andre rundt meg. Jeg slapper av og spiser litt chips mens jeg tar innover meg den store stadion. Det er ganske høyt oppe! Super plass! Jeg tenker at jeg føler meg heldig som får oppleve dette.
Sakte men sikkert fyller det seg opp rundt meg. Parallelt vokser uroen i brystet. Jeg omringes av menn. Menn med øl-ånde og oppglødde stemmer. Menn med hooligan klær. Menn med brede bein og spisse albuer. Det blir både tett og trangt. Jeg innser at jeg ikke kan sitte hvis jeg skal se kamp. Alle andre står. Jeg opplever de andre rundt meg som hissige og ampre. Det fråder av kjeften på noen av dem mens vulgære bannefraser kastes verbalt mot banen. Det er skremmende og fascinerende på en gang. Jeg må ha havnet i hjertet av blodfansen. Jeg føler meg helt ute! Jeg blir fysisk dårlig. Usikker på om jeg kommer til å spy eller gjøre i buksa først. Jeg kikker meg rundt der jeg står midt på en rad blant frådende, store, øldrikkende menn, og jeg tenker at det er umulig å komme seg vekk! Jeg vil ut. Angsten holder på å ta fullstendig overhånd. Jeg aner ikke hva som skjer i kampen. Følger bare veldig nøye med på hva de rundt meg gjør. Jeg er så redd for å gjøre noe feil. Det føles farlig å skulle klappe, synge, skjenne eller juble. Tenk hvis jeg gjør det på feil sted eller tenk hvis jeg ikke gjør det da jeg burde ha gjort det.
Plutselig får jeg kontakt med virkeligheten, nemlig at jeg er her, akkurat nå. Jeg fokuserer på pusten mens jeg gjentar i meg selv dette, kan jeg ha det sånn som jeg har det akkurat nå? Etter en kort stund kommer jeg på at jeg kan gå etter førsteomgang. Kvalmen og dotrangen slipper taket. Jeg kan gradvis vende oppmerksomheten mot kampen. Jeg går igjennom hva de ulike spillerne heter. Plutselig opplever jeg at jeg er engasjert i spillet. Førsteomgang er ferdig. Jeg går på do, kjøper meg en kopp te og passer på å gå raskt inn igjen så jeg kan sitte litt før andre omgang. Det blir en helt annen opplevelse. Jeg kjenner på fellesskap og engasjement for spillet. Jeg utveksler til og med noen smil, sukk og stønn med den stereotypiske hooliganfyren til høyre for meg. Uroen trykker litt i brystet innimellom, men jeg kjenner at jeg kan ha det sånn. Jeg vil være her i dette, i meg. Når jeg går ut av stadion kjenner jeg på en enorm mestringsfølelse. Jeg føler meg fri.
Jeg møter mannen min og sønnen vår utenfor stadion. Jeg er, som nevnt, gravid i tredje trimester og gleder meg til å legge meg ned for å slappe av på hotellrommet. Umiddelbart blir det kjent for meg at far og sønn ikke har planer om å dra. De vil se spillerne dra. Jeg får med meg romnøkkelen og finner frem googlemaps som forteller meg at det er 19 min å gå til hotellet. Folkemengden er enorm. Jeg innser ganske raskt at jeg går i feil retning. Jeg snur brått for å endre kurs og blir kjerringa mot strømmen. Jeg opplever det som en vegg av mennesker, rett mot meg. Jeg rekker å bli fryktelig redd, fryser til i noen sekunder før jeg igjen får kontakt med virkeligheten. Jeg puster inn i uroen og beveger meg motstrøms de meterne det er til jeg kommer inn i riktig stim. Slik går jeg tett i tett blant fremmede minutt for minutt mot hotellet hele tiden i kontakt med uroen som bølger i meg imens jeg kjenner at jeg kan ha det sånn akkurat nå, og akkurat nå. Tilbake på hotellet slenger jeg meg på sengen og kjenner hvordan pulsen går gjennom kroppen. Jeg føler meg levende og modig. Tenk at jeg våget igjen og igjen! Livet er ekte og rått.