Uroen er blitt min følgesvenn

Av elev på UROskolen.

Da jeg var ung lurte jeg på hva som var galt med meg, jeg trodde jeg var den eneste som hadde de rare følelsene rundt i kroppen som jeg ikke kunne forstå.

Jeg lurte på om det var et slags lokk oppå fortrengte, vonde og sikkert skumle ting jeg måtte ha opplevd i barndommen og som jeg ikke husket lenger.

Det var et veldig stort drama i et teaterstykket hvor jeg ikke hadde tilgang til manuset med andre ord.

Kanskje psykoanalyse i årevis var den eneste medisinen som kunne hjelpe, slik mange har gjort, men det har jeg forstått at stort sett ikke er til noen særlig nytte. I hvertfall ikke hos en såpass normal uro som jeg har.

Og så er dette , denne fysiske uroen, rett og slett noe som alle har . Og som man ikke skal forsøke å unngå, men ta den imot,kjenne på den, være i den og så se hva som da skjer.

Det er jo ikke alltid lett og så er det så mye enklere å se problemet hos noen andre. F.eks hos mannen sin. Men det er jo meg uroen er hos.Ikke det at han ikke har sin egen.

Jeg snakket med datteren min forleden. Hun har en sønn, han er ofte ganske vrien og vanskelig, og det rare er at det er alltid når min datter og mannen hennes har det vanskelig eller er stresset og urolige over forskjellige ting. 

Jeg husker også en liten nevø jeg passet mye da jeg var ung og som var som et barometer på hvordan foreldrene hadde det sammen. Jeg la merke til det, men forsto jo ikke hvordan det kan brukes.

Jeg er så glad for at uroskolen har åpnet denne døren for meg. Jeg øver meg og blir bedre og bedre og glemmer meg og fortsetter å øve meg.

Det er så fint. Livet er en fin og spennende reise. Det er så godt å ha denne nøkkelen med i kofferten på denne reisen mot døden som jeg også tror er en annen forunderlig og vidunderlig opplevelse.