Er det enkelt å være en som er utro?

Av elev på UROskolen.

En gjengs oppfatning av utroskap er vel noe i retning av at det er feigt, slemt, umoralsk, lite respekt for den andre. Det er noe man bør la være med, noe man bør holde seg for god til, det å la lystene styre. Det er rett og slett feil.

Jeg har selv trodd på at jeg ikke kom til å være utro. At jeg kunne holde meg i tøylene, at jeg elsker partneren min og det har i det hele tatt vært langt utenfor mitt oppmerksomhetsfelt, både tanken på utroskap men også å se etter andre mennesker jeg potensielt kunne være utro med. 

Nå er det meg, det er jeg som er utro, jeg har blitt forelsket i en annen enn den jeg er samboer og har barn med. Jeg tror kanskje jeg merket det raskt etter jeg ble kjent med dette nye mennesket. At det var noe der som vekket min interesse, noe jeg ble nysgjerrig på og interessert i. Jeg er usikker på om jeg nå er etterpåklok, eller om det bare er kritikeren min, (det er kanskje det samme?) men jeg sa til meg selv at det bare var vennskap, og at det er fint og godt å få nye venner i voksen alder. Vi har mye kontakt, det er så fint, nært, inderlig og spennende, som om vi har kjent hverandre i lang tid. Plutselig ser jeg meg selv, som om jeg våkner opp og innser det - eller våger å innse det; jeg har blitt skikkelig forelsket. Umiddelbart blir jeg SÅ redd. En dyp og intens uro jeg ikke har kjent på lenge. Altså - uroen har jeg kjent selvsagt, men dette er smertefullt, intenst og altoppslukende. Som et dypt sug i magen, og kaos i tankene mine. Jeg mister matlyst og konsentrasjonsevnen. Kritikeren, tankene hamrer løs og forteller meg hvordan jeg kan ødelegge livet mitt, og livet til den jeg er forelsket i hvis jeg lever ut dette. At jeg er et dårlig menneske, at jeg må stoppe, holde meg langt unna. Jeg føler meg skyldig og skamfull ovenfor min partner, redd for disse følelsene for en annen, og de potensielle konsekvensene. På samme tid som jeg er forelsket og til tider veldig glad i dette nye mennesket som har kommet inn og åpnet opp nye dører i meg. Samtidig klarer jeg ikke å stoppe. Jeg klarer ikke la være å ha kontakt, sende sms eller ringe. Det er som om jeg er styrt av noe annet enn meg selv. UROskolen snakker om at når vi er urolige har vi har lite fri vilje; det er akkurat sånn det føles, at jeg ikke kan velge. Jeg er mye urolig. En sjelden gang kan jeg det, jeg kan stoppe opp og være med uroen min, men veldig ofte rekker jeg ikke engang å tenke før jeg er i gang med å skrive sms eller likende.. kritikeren min hamrer løs på meg med dette også; «det er bare du som er svak», «det er bare en unnskyldning å si at du ikke har fri vilje» etc. Det gjør vondt, inderlig vondt. 

Skal jeg si noe til partneren min, skal jeg ikke? Hvis jeg sier noe, er det ikke bare for å lette min egen samvittighet? Hva hadde jeg villet? Tankene svirrer, og jeg forsøker alt jeg kan å løse det, ta vekk denne smerten jeg kjenner. 

Så snakker jeg med urolæreren min, som tar dette med knusende ro. Det gjør meg også litt redd, jeg burde jo få kjeft, men samtidig kjennes det jo også litt godt. At jeg kan få komme til en som ikke dømmer meg når jeg selv dømmer meg selv så hardt. Læreren min spør meg hvordan det er å være meg, og tårene renner. Jeg klarer ikke stoppe. Jeg har det skikkelig vondt akkurat nå, jeg er så redd. Vi snakker om hvor vanskelig det er å gå utenfor grensene som er satt både i sinnet og i samfunnet. Hvordan man skal og ikke skal være, og noe av det som kanskje er mest skamfullt og sett ned på er vel det å være utro, og sinnet mitt ser jo ned på meg selv for dette, så da er det kanskje ikke så rart at andres sinn og tanker også vil gjøre det. Jeg får hjelp til å stoppe opp, føle følelsene. Flytte oppmerksomheten fra tankene, dramaet, og til følelsene i seg selv. Læreren min gir meg i oppgave å inkludere alle disse følelsene, si ja takk til alt. Til skylden, til skammen, til frykten, til forelskelsen, til å erfare hvordan det egentlig er å være et menneske som gjør som vi mennesker gjør. Kan jeg bruke dette til å lære mer om hvordan det er å være menneske, få en enda dypere forståelse for dette livet? Å inkludere at livet og virkeligheten er så vilt og uoversiktlig - for hadde du spurt meg for bare noen måneder siden hadde jeg aldri trodd at dette skulle skje… Så min foreløpige konklusjon er at det er ekstremt smertefullt og vondt å være utro eller bli forelsket når du har noen der hjemme du også elsker. At uansett om jeg forteller det eller ikke kommer jeg ikke unna konsekvensene det har - nemlig at jeg har det veldig veldig vondt inni meg. Mens jeg skriver dette er kritikeren fortsatt på jobb. Den sier bare at det er en unnskyldning, er redd for å skrive denne bloggen, for å bli avslørt, for at verden til slutt skal se at jeg er et dårlig menneske, men jeg deler det allikevel….., og øver videre, øver på å kjenne uroen i alle fall i ett sekund.
To be continued…