SommerUro- et farvel med underholdningsavdelingen
Av Silje Guddal, elev på UROskolen.
Den siste tiden har jeg blitt tiltagende urolig. Ja, såpass at jeg våknet i natt å bestemte meg for å skrive litt om det. Det er som at jeg ikke er i kontakt med det jeg har lært gjennom UROskolen. Reaktive mønstre har fritt spillerom og jeg kjenner meg maktesløs, uten verktøyet, i møte med dem. Jeg er skikkelig imot virkeligheten og alt den serverer av urotriggere. Jeg kaver med hodet i vannskorpen og prøver febrilsk å få tak i hvorfor jeg er så tung.
Jeg er belærende og nedlatende ovenfor mannen min. Jeg blir fort sint og er oppfarende ovenfor barna. Særlig den nydelige sønnen min som er i en alder hvor han «kommer innom» mellom sykkelturer, kameratbesøk og fotballlek for fôring og hvile. Jeg spiser det jeg kommer over av is, chips og søtsaker hver kveld. Om natten ligger jeg og skammer meg imens magen gjør opprør og jeg må stå opp å tømme meg. Jeg har vondt i kroppen. Det verker i bekkenet, korsryggen og et punkt i mellomgulvet. Kritikeren forklarer smertene med at jeg er i dårlig form, rett og slett lat.
Når jeg forsøker å vende oppmerksomheten til kroppen kommer jeg i kontakt med en enorm smerte som sitter i magen og opp mot mellomgulvet. Det er som at noe griper om lungene mine og legger press på dem. Jeg tvinges til å vende oppmerksomheten mot pusten. Jeg må konsentrere meg om å puste dypt for at jeg skal få nok luft. Tårene presser på og jeg føler meg så håpløs, ensom og alene.
I morgen er det mandag eller det er vel nå, klokka er 03.36. Første dagen i den fire uker lange sommerferien. Hele kjernefamilien samlet, døgnet rundt. Fire uker uten barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Jeg gruer meg skikkelig! Og jeg skammer meg for det. Jeg har så mange urolige tanker om disse fire ukene. Kritikeren sier, skru på! Kom deg gjennom det. Jeg tenker at det blir fryktelig slitsomt. Ingen pauser liksom. Masse forventninger til aktiviteter og underholdning. «Mamma kan vi bade», «mamma kan vi leke i sandkassen», «mamma kan du se på når jeg trikser», «mamma kan vi tegne». Krangling og mekling mellom stor og liten. Mas om is og søtsaker. For det er vel ikke samme regler i sommerferien? Tusenvis av grillpølser og veldig lite brokkoli. Diskusjoner rundt tannpuss og leggetid. Presset jeg føler på om å ha planer…Bør vi ha skjerm-regler nå som det er ferie?
Jeg kjenner at jeg får kontakt med at jeg bak dette dramaet er redd. Jeg er redd for å ikke være bra nok. At jeg ikke skal få høre til hvis jeg ikke lever opp til forventninger tankene mine forteller meg at mann og barn har til meg. Jeg kjenner på et enormt ansvar og press som familiens selvutnevnte sjefs-organisator og leder for underholdningsavdelingen. Ja, jeg er rask til å foreslå aktiviteter for mann og barn slik at jeg kan opprettholde kontroll og slippe et eventuelt ubehag som kunne komme hvis noen kjedet seg eller fikk lyst til noe uforutsett. Jeg ser det nå. Et velkjent utilfredsstillende mønster som virkelig bringer frem, «the inner Bitch».
Tiden er moden for noe nytt. Jeg vil forsøke å vende oppmerksomheten innover. Kjenne kroppen min i møte med denne uroen. Kanskje jeg kan ta mer plass? Få mer kontakt med hva jeg vil og trenger. Være sammen med den uroen det gir meg å si opp stillingen som sjefs-organisator og leder for underholdningsavdelingen.
Kan jeg utforske hva som skjer i meg når barna kjeder seg? Eller når mannen min plutselig vil spille discgolf, en formiddag, etter at jeg har stått opp med barna… Kan jeg øve meg på den uroen det gir meg å si nei? Til lek, til is og pølser. For hvor går egentlig grensene mine? Til nå har tankene om sommerferie gitt mye ubehag. Jeg vil stoppe her. Jeg kjenner et løft og en kribling i kroppen. Jeg vil øve meg på å gi slipp og la uroen strømme gjennom meg. For jeg har erfart at uro går over, igjen og igjen. Jeg kan øve på at uroen skvulper og bygger seg opp i meg og jeg kan øve på å la den strømme gjennom meg.
I hverdagen er jeg jo ofte i kontakt med at jeg savner tid og nærhet med mann og barn. Jeg tror jo på at kjedsomhet er inngangsporten til kreativitet og frihet. Jeg ser at det er nyttig for meg å utforske uro og ferie. Det setter meg i kontakt med ubehag og trigger gamle og dype reaktive mønstre i meg. Helt perfekt for meg. Foran meg ligger fire uker sommerferie med kjernefamilien. Jeg har ikke lagt en eneste plan og jeg skal gjøre det jeg kan for å eie det.