The space of not knowing - utroskap del 2
Av elev på UROskolen.
«We have to cross the boundary between knowing and not knowing many times before we achieve understanding.» David Hawkins
Jeg trodde jeg hadde funnet ut av ting, at jeg hadde livet på stell og full oversikt. Hverdagen har flytt fint, og jeg har vært tilfreds med livet slik det har vært.
Plutselig møter jeg et nytt menneske som rokker ved alt dette, det føles som om det rokker ved min eksistens, utfordrer rammene og betingelsene jeg lever livet mitt innenfor - som jeg har vært tilfreds med å gjøre. Dette gjør meg urolig og veldig redd, og stadig vekk kommer tankene som sier «jammen det var jo fint sånn det var!». «Kan du ikke bare fortsette med det da?». På samme tid er det som om en ny dør er åpnet, jeg kan ikke se hva som skjuler seg bak døren, men nysgjerrigheten og interessen som har blitt vekket i meg er for stor til å bare lukke døren igjen og late som om jeg aldri har sett den..
Jeg snakker med min UROlærer. Vi utforsker denne uroen, denne smerten jeg nå har kommet i så direkte kontakt med. Plutselig har jeg kommet i kontakt med noe som kjennes dypt, intenst og… gammelt? Som en slags ur-uro? Sinnet mitt jobber på høygir for å finne ut av hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det og hvordan livet kommer til å se ut herfra, og hva det er jeg driver med. Hva blir konsekvensene? Det er vondt og vanskelig å sitte stille, ikke vite, gjøre ingenting når uroen skriker «du må jo gjøre noe! Hva som helst!».
En av oppgavene jeg får likner på et sitat fra Osho: «Just dont do something… sit there!». Altså - motsatt av Nike sin «just do it!». Jeg ser jo det, at nesten uansett hva jeg gjør nå ville jeg gjort fordi jeg er redd og prøver å vite, få oversikt, ikke ha det vondt. Jeg skal heller øve på å være i smerten jeg kjenner når jeg ikke vet, ikke har oversikt. Jeg skal bli god til å ikke vite, øve på å ha tillit til virkeligheten slik den er. Jeg blir minnet på at denne smerten jeg kjenner er til noe, noe jeg ikke vet eller har oversikt over, noe jeg nå ikke kan forstå dybden av, men at den er med på å utvide meg som menneske, den er viktig på veien til å skape et enda mer tilfredsstillende og rikt liv. Men veien dit er skummelt som faen, jeg er redd, urolig og usikker. Jeg trenger å minnes på å bli her, jeg trenger en som ikke er redd og som holder meg i hånden når jeg er det. Så akkurat nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å bli her, i «the space of not knowing» fordi jeg kjenner også en annen ting enn uro i det dypeste dypet; at jeg tror på at det er er helt og inderlig sant at jeg trenger å være her!
Så, kanskje det er sant som David Hawkins sier; at man må krysse grensen mellom å vite og ikke vite er veien for å finne forståelse? For nå forstår jeg egentlig ingenting…..