Tanker om tankene som tenker
Av Sunniva Kilskar, elev på UROskolen
Jeg er 26 år gammel. Grovt estimert har jeg brukt halvparten av årene mine til tenking. I mesteparten av tenkeårene mine har tankene vært en fullstendig del av min identitet, har jeg i alle fall tenkt. Og slik har tankene også vært min eneste realitet, akkurat som at jeg ikke har vært helt våken. Jeg har befunnet meg i en eksistens hvor jeg har identifisert meg selv som rar, gal, annerledes, feil og uverdig til vennskap og kjærlighet. Både fra meg selv, venner og min egen familie.
Jeg er litt usikker på hvem, hva eller hvor tankene stammer fra. Det er mange som ser på tanker som en slags fortelling, eller et materiale, som er blitt samlet opp gjennom opplevelser fra dagen du er født til der du er i dag. Dette gir ganske mye mening for meg. Likevel er det fortsatt vanvittig mye vi ikke vet. Hjernen er mystisk på det settet, og det er jo på mange måter veldig interessant. I tillegg gir det rom for at vi kan utforske selv - hva er det egentlig som fungerer for at jeg skal trives med å være meg? Og hva er det som gjør at jeg kan takle tankene som kommer?
Uroperspektivet har på veldig mange måter reddet livet mitt. For med uroen, kommer tankene. Den har alltid vært der, men jeg har aldri gitt uroen oppmerksomhet. Gjennom avhengigheter til eksterne ting har jeg for enhver pris unngått å se innover. Og gjennom unngåelse har jeg likevel kjent på uro. Jeg har flyktet, rømt, oversett og trykket ned. Jeg har tenkt positivt, drukket grønn smoothie og trent styrke. Men uroen kommer alltid tilbake. Og mest sannsynlig vil den alltid komme tilbake, for den er en naturlig del av å være menneske. Og når det er en naturlig del av oss, så er det ganske meningsfullt å gi uroen den plassen den behøver.
Nå prøver jeg så mye jeg kan å ønske den velkommen. Når tankene mine spinner, og jeg sitter der og tror at naboen hater meg, da går jeg ned i magen. Velkommen skal du være, uro. Det blir liksom litt mer ok da om det faktisk er slik at naboen hater meg. I alle fall for en stund, og det er veldig god fremgang for meg. Jeg vil fortsette å tenke, men med uroperspektivet vil jeg så godt jeg kan skille mellom tanker og meg selv. Jeg vil prøve å gi meg selv aksept for at jeg er redd. Og det er utrolig befriende - mildt jævla sagt.