SoMe-uro og kontakt med ensomheten

Av  Silje Guddal, elev på UROskolen.

Om en pause fra mine bestevenner og største tidstyver. Snapchat, Facebook (fb), Instagram (IG) og TikTok…

Cold turkey.

Det startet med at jeg hørte en podcast hvor Caspar foreslo en pause fra sosiale medier(SoMe) til en medpodder. Jeg merket at jeg umiddelbart ble urolig. Første tanke var at det ville vært umulig for meg! Forklaringen, at det var uansvarlig å melde seg så ut. Samtidig satte det meg i kontakt med skammen og en følelse av avmakt jeg i lang tid hadde følt på i forhold til min bruk av SoMe. Uroen vokste i takt med den indre kritikerens overbevisnings monolog. 

Jeg kan jo ikke IKKE snappe med lillesøster hver dag? Hva med studievenninne-gruppen på snap, «Glamorøse tøser», det er jo det eneste stedet vi «treffes»…Det tar seg vel ikke ut å være passiv i foreldregruppa på fb? Jeg henter så mye inspirasjon til matlaging og mindfullness på IG, er det i det hele tatt mulig å gå på do uten TikTok? Jeg ble kvalm. Så ble jeg usikker på hva som var mest kvalmende, et liv uten SoMe eller at jeg ble så urolig av bare tanken på det. Det slo meg at dette måtte være et perfekt laboratorium for å utforske min uro. Tankene tok en ny retning. Har ikke UROskolen lært meg at det å prøve noe nytt kan sette meg i kontakt med andre ressurser i meg? Finnes det noe ekte i en «like»? Kan kontakten med søsken og andre venner ha en annen form? Kommer det noe ut av de diskusjonene i foreldregruppa på fb? Endeløse diskusjoner om klasse-regler for alt som slutter på «tid» og jeg gir vel f*** i om mora til «Jens» synes det er for lite eller for mye lekser, sånn egentlig. Kanskje jeg hadde fått tid til å lage noen av de matrettene jeg har screenshottet til matinspo albumet mitt på telefonen. Blir jeg mer mindfulle av å pugge alle disse mindfullness øvelsene på IG? Og hvorfor er jeg så redd for å gå på do uten telefonen?! Der på parkeringsplassen foran den lokale Coop’n bestemmer jeg meg for å gå cold turkey. Uten noen advarsel til noen sletter jeg de aktuelle appene fra telefonen. Det føles vilt og befriende, først.

Sjokket.

Det tok ikke lang tid før jeg kom i kontakt med at det var next level ubehagelig å ikke kunne scrolle. Jeg opplevde det som at jeg hadde fratatt meg selv alle pauser i løpet av en dag! Hvordan skulle jeg få slappe av nå?Jeg ble rastløs og andpusten hjemme. Tankene plaget meg med alt jeg burde få gjort. Jeg ble sur når jeg kikket bort på mannen min som lå og scrollet i vei på sofaen. Jeg ble masete og urolig når sønnen min kom hjem fra skolen og dro frem iPaden sin. Jeg syntes datteren min var mer klengete og krevende. Kveldene ble lange og jeg var oftere i kontakt med tanker om at jeg var feil og alle rundt meg var feil. Jeg tenkte at livet var så j***** kjedelig, A4 liksom. Det verste var ensomhetsfølelsen. Jeg visste ikke noe om noen, de visste ikke noe om meg og det var heller ingen som tok kontakt. Jeg ble mer bevisst på at mye av tiden med SoMe hadde jeg brukt på å kikke inn på andres liv. Det hadde nok tilfredsstilt en følelse av tilhørighet for nå føltes det bare tomt. Hadde jeg egentlig noen venner? Når møttes vi sist? Når snakket vi på telefon sist? Tør jeg egentlig å ringe, bare fordi?

Vendepunktet.

Jeg klaget til mannen min og han foreslo at jeg bare kunne laste ned appene igjen. Det var så befriende at han sa det, helt perfekt for meg. Min første impuls var å gjøre akkurat det. Det var jo så lett! En kjent og kjær rømningsvei bort fra alt det ubehagelige som hadde blitt så mye tydeligere i meg. Likevel var det noe som stoppet meg. Jeg kjente etter. Jeg innså at jeg til nå hadde vært skikkelig i mot denne virkeligheten i meg, uten SoMe. Jeg kom i kontakt med at jeg ville bruke viljen min til å stå i det. Kunne jeg klare å vende meg mot uroen det gav meg? Kunne jeg være for virkeligheten uten SoMe med alt det ubehaget det satte meg i kontakt med?Jeg kjente at jeg ville ha det sånn, litt til.

Det nye perspektivet 

Uroen er der i køen på butikken, på legekontoret, imens mannen min legger datteren vår, når TV må pauses fordi noen skal på do. Når jeg venter på maten på restaurant. Ja, jeg har endeløse eksempler på situasjoner hvor hånden beveger seg raskt mot telefonen. Når jeg kommer på det bruker jeg disse hverdags øyeblikkene til å øve på å være sammen med uroen. Sanse den i mellomgulvet, puste inn i den og kjenne at jeg kan ha det sånn akkurat nå.

3 ukers merket

Etter tre uker er tidsfristen jeg satte meg der. Fra og diskutere med meg selv de første ukene, daglig, om jeg ikke bare skal laste ned alle apper igjen og fortsette som før er jeg nå ikke klar for å ta SoMe inn i livet igjen…riktig enda. Jeg opplever en frihet ved å ikke være koblet på hele tiden. Jeg er mer kreativ enn jeg har vært på lenge. Jeg leser bøker hver dag, det er helt naturlig å legge fra seg telefonen inne når jeg er ute med barna, det tilfører noe nytt å treffe andre når jeg ikke vet gjennom SoMe hva de er opptatt av fortiden. Jeg har vært ute å spist med en av de «Glamorøse tøsene»,et fysisk møte! Sikkert 6 måneder siden sist. Fra frykten for å gå glipp av noe til en mer bevissthet rundt at jeg trenger frihet og pusterom fra all den informasjonen jeg blir bombadert med gjennom SoMe. Fra en ensomhetsfølelse i havet av perifere relasjoner og bekjentskap gjennom SoMe til dypere og mer nærende kontakt med mennesker jeg faktisk vil ha nært på.

Fortsettelsen.

Det er nå gode 3 måneder siden jeg «meldte meg ut». På mange måter opplever jeg det heller som at jeg meldte meg på, livet liksom. Jeg er nysgjerrig på fortsettelsen. Jeg vil utforske det videre. Fortsatt strekker jeg meg etter telefonen så snart uroen melder seg. Forskjellen er at jeg oftere kan komme på at det er det som skjer. Andre ganger kan jeg oppdatere E-posten min, «rydde» i bilder eller sms lenge før jeg kommer på at jeg er på flukt fra uro, helt utrolig hvordan nye fluktruter bare skjer… Uroen er der like sterk. Det krever vilje å stå i mot. Jeg forsøker å ønske uroen velkommen. Jeg opplever det som at jeg er i mer kontakt med ensomhet og kjedsomhet. Gradvis har jeg fått en opplevelse av å være i mer kontakt med meg. Jeg som erfarer uroen i meg og med virkeligheten slik den er uten SoMe.