Styggen på ryggen

Av Kristin, elev på UROskolen.

Styggen på ryggen.

Kommer settende til unnsetning.

«Du kan ikke være så banal, så enkel, så uoriginal. Og så synlig.

Hva vil andre tenke om deg da? At du hverken har kontroll eller oversikt, at du har mista grepet?! Som lar andre se deg som det mennesket du er, uten skjold, med feil. Sårbar.

Det er pinlig. Flaut. Nesten ekkelt. Uverdig.

Greit nok at du har satt deg fore å bli inderlig kjent med det menneskelige og den menneskelige natur. I teorien. Og det har du mye av, teorier og boklig lærdom. Smarthet. Intet menneskelig skal være deg fremmed, liksom.

Men det får da være grenser! Grensen går her! Ved å være menneske, synlig, feilbarlig, sårbar, ærlig. Tenk om du ikke får det til! Det går ikke an. Det er best å skjule det, hvis du vil høre til. Særlig i det gode selskap.

Ser på bildene av kaos. Selv kaos får du ikke til. Det blir kun en ynkelig variant av kaos. Patetisk.

Hold deg til kontroll og oversikt du, da er du trygg. Der kan ingen ta deg. Der er du sjef.»

Styggen på ryggen og jeg er gamle kjente. Utallige ganger har jeg prøvd å lempe ham av, uønsket og ufin i målet som han er, men han klorer seg fast. Ganske ofte har han dog en uventet sterk påvirkningskraft, der han sitter og repeterer kjenningsmelodien sin. Jo mere jeg prøver å ignorere ham, desto høyere og mer innstendig blir stemmen hans. Det har heller ikke hjulpet å prøve å forstå hvor han kommer fra, hvorfor han maser så fælt, ei heller å tenke positive tanker om ham. Selv dobbel spesialisering har vist seg å ikke bite på Styggen på ryggen. Han er der like fullt.

Han er streng, og kan slå til uten varsel. Han hugger til ved det minste tegn, innbilt eller reelt, på at jeg avviker fra den smale sti. I lange perioder har Styggen på ryggen bestemt hvordan ting skal gjøres. Helt stille er han bare når jeg ligger godt under radaren, og midt på stien.

Ingen av mine strategier for å bli kvitt Styggen på ryggen hadde virket til nå. Sliten av denne stadige runddansen med pisken, var jeg klar for å forsøke noe annet. Den stående utkastelsesordren ble strukket tilbake, jeg kapitulerte, og inviterte ham til å bli, uten forbehold. Igjen og igjen gjorde jeg alt jeg kunne for å ta imot Styggen når han kom innom på plutselige og insisterende besøk. Som vanlig ble det bråk hver eneste gang han kom innafor døra. Han er vanskelig å være sammen med, og det gjør alltid vondt. Det er ikke bare lett å ta imot denne karen.

Men nå når han kommer, setter jeg meg til, og gjør alt jeg kan for å være sammen med smerten han setter meg i kontakt med. Det er veldig fysisk. Hele meg vil vekk, og kroppen vrir seg, kvalmen bølger, overkroppen siger sammen, kjenner meg uten kraft, ustødig og usikker, samtidig fylt av uro og flagrende angst i bryst og mage, med hodet fylt av kaotiske katastrofetanker. Ansiktet verker av motvilje og motstand, vil ikke ha det sånn. Vil ikke ha Styggen på ryggen på besøk. Men jeg blir, i denne smerten, om og om igjen. Undersøkende. Og jeg har oppdaget at det går an. Det viste seg å ikke være umulig å ha det slik, når jeg først tok meg anstrengelsen med å sjekke det ut. Jeg går hverken i stykker eller under, selv om det er vondt. Det har etter hvert blitt mulig å puste mens det foregår.

I alt det vonde, kan jeg få kontakt med mestring, jeg kjenner meg modig, og støl av emosjonell melkesyre. Det at jeg får til dette som jeg trodde var aldeles umulige, i hvert fall i 1 sekund, gjør hele forskjellen. Og 1 sekund er jammen nok. Så kan jeg heller ta 1 sekund mange ganger, når jeg orker og når jeg kommer på at det er en mulighet.

Innimellom og under støybygene har vi langsomt blitt kjent. Gradvis har jeg innsett at Styggen på ryggen bare prøver å ta vare på meg, passe på at jeg innordner meg, at alt ordner seg, at det går bra til slutt, slik at jeg får høre til. Han prøver bare å passe på at jeg ikke blir den ensomme raringen, utstøtt av flokken. Det er jo i grunnen søtt med all denne påtvungne omsorgen, hadde det ikke vært for at når han får bestemme, så blir livet så trangt, og all masingen hans gjør så vondt.

Ettersom jeg øver og øver, kan jeg stadig oftere stå stille og se klarere i smertetåka, og lytte til det egentlige budskapet hans. Og på en god dag er det mulig for meg å sortere, hva som er mitt, og hva som er hans. Av og til har han til og med noen gode poeng.

Å slutte å være mot at Styggen på ryggen finnes og kommer på besøk, har gjort at jeg merkelig nok sparer en masse krefter. Å ønske ham velkommen, har vist seg mindre tappende enn å måtte vokte seg for ham absolutt hele tiden. Belønningen er at kreftene jeg før brukte på strategier for å holde ham unna, kan jeg nå bruke på andre ting.

Vi vil jo ikke det samme. Han vil at det skal være trygt, mens jeg vil ut og fly. Styggen blir urolig av at jeg nå er på vei vekk fra den smale sti og opp i lufta, der alt kan skje. Han rasler med kjettingen, og lover meg at han følger med og passer på. Det vet jeg at han gjør. For er det noen jeg kan stole på, så er det ham!

I samme øyeblikk vet jeg at det er helt sant. Jeg kan stole på omsorgen hans. Styggen på ryggen er den urgamle delen av hjernen min, som også er meg, som er monomant opptatt av overlevelse og tilhørighet til flokken. En ganske brutal og høyrøstet del av meg. Styggen på ryggen er meg. Med smerten vekker han oppmerksomheten min, hvilket er hele hensikten. Han sørger for at jeg stopper opp, og tenker meg nøye om, når jeg kjører så fort i livet at jeg ikke oppdager at tilhørighet, og derfor overlevelsen min, står på spill. Hvis det ikke hadde gjort så vondt, er det slett ikke sikkert at jeg hadde våknet opp fra fartsblindheten. Smerten har en hensikt.

En helt uventet erkjennelse treffer meg: nå som jeg stoler på Styggen, at han så og så «har ryggen min», stoler jeg mere på meg selv og at jeg tar godt vare på meg. Det er nytt.

At Styggen på ryggen skulle vise meg det, hadde jeg aldri trodd.

Jeg har fått takket ham for alt han gjør og har gjort, selv når jeg ønsket ham bort. Han har blitt litt mildere, litt mindre insisterende, og litt lettere å ha med å gjøre litt oftere enn før. Han må ikke lengre rope så høyt, nå som jeg faktisk lytter. Men helt borte blir han heldigvis aldri.