Feil

Av Kristin, elev på UROskolen.

For meg er det uutholdelig å gjøre feil. Det å gjøre en feil, flipper på et millisekund over i at jeg er feil. Skammen følger hakk i hæl. Jeg krymper meg, trekker meg tilbake, senker blikket, går under radaren. Stemmen forsvinner. Pusten blir stille. Åndeløs. Det er ikke plass til meg i verden. Uverdig.

Hele livet har jeg møtt livets iboende og truende villskap med kontroll og mental motkraft. Bare jeg vil det nok, og det vil jeg, så blir det orden, oversikt, kontroll og system. Forutsigbarhet. Trygghet. Feilfritt. Jeg deler ubedt og raust med mine omgivelser av dette, og mottar både anerkjennelse og takknemlighet. Det kjennes godt, og holder meg på god avstand fra utrygghet, hjelpeløshet og kaos.

Planer og lister er nære allierte. Kontroll min overordnede.

Til tross for min standhaftige innsats mot virkeligheten, hender det at virkeligheten overrasker meg. Det er sikkert grunner til at virkeligheten blir slik den blir, og at den trosser mine planer og min kontroll. Når virkeligheten en sjelden gang ikke blir slik jeg har planlagt, har jeg til nå trodd på at virkeligheten ble feil, at det ikke er noen gode grunner til at den ble som den ble, og at jeg ikke har det som skal til.

Selv om alt jeg gjorde hadde som hensikt å oppnå noe annet, var det jeg oppnådde «feil». Alt jeg hadde gjort fram til da, førte meg til «feil», selv om kompasset pekte motsatt vei. Forvirrende.

Muligheten for at jeg kan gjøre feil, avholder meg fra å forsøkte nye ting, fra å oppsøke situasjoner der noe er på spill. Siden jeg ikke kan risikere å gjøre feil, må jeg jo få det til på første forsøk. Det er jo ganske vanskelig, når man ikke kan øve. Det å øve forutsetter å prøve og feile, og prøve igjen, og feile på nytt (not). I og med at det å gjøre feil ikke er noe jeg driver med, må jeg treffe på første forsøk. Det gir en veldig høy ladning knyttet til første forsøk. Utmattende i grunnen.

For å være helt sikker på at risikoen for å gjøre feil er så liten som mulig, har jeg blitt spesialist. To ganger. Snakk om sur svie. Det har bare gjort det enda verre å gjøre «feil», for jeg burde jo vite bedre.

På en eller annen måte har jeg til nå gått rundt og trodd på at jeg vet bedre enn livet selv, hvordan livet skal være, og leves. Hvis virkeligheten skjer, og det som skjer er uønsket, altså feil, prøver jeg alt jeg kan å få kontroll på situasjonen med å innhente opplysninger, analysere årsaker og forløp og lage justerte planer for framtiden for å unngå den samme feilen på nytt. Det er viktig å ikke gjøre samme feil to ganger. Jeg går rundt og tror på at det er bare dersom jeg ikke gjør feil, at jeg fortsatt får være en del av det gode selskap.

Sinnet mitt sier overbevisende at «Det må gå an å gjøre det bedre, slik at det blir rett». Jeg tror på at det er noe feil med meg, med livet, at jeg skulle kunnet bedre, at livet skulle vært anderledes. Jeg tror på at jeg ikke er bra nok.

Jeg underkjenner den virkelige virkeligheten som trenger seg på, forkaster den, og tror på at den skulle vært annerledes. Jeg tror på at mitt sinn vet hvordan virkeligheten skal være, og hva som skal til for å få det til. Når så virkeligheten ikke blir slik mitt sinn forteller meg at den skal være, tror jeg på at årsaken er at jeg ikke har det som skal til. Med andre ord, at det er min feil at jeg gjør «feil». At jeg er feil.

Når jeg våger meg uti livet, og prøver å gjøre noe godt, har jeg ingen garanti for at det lykkes. Det er sårbart. For å tåle denne sårbarheten og risikoen som ligger i å våge seg ut i livet uten garanti, prøver sinnet mitt å overbevise meg om at det er en plan, og ikke et forsøk. Sårbarheten ved å delta i livet uten sikkerhetsbelte underslås.

Så tenk om det er slik at når vi gjør en «feil», er det ikke feil, men virkeligheten. Virkeligheten slik den er. Ikke en feil. Men virkeligheten. Livet. 

Hvis det er slik, hvordan kan «feil» da være feil? Er det mulig å gjøre feil?

Alle mine «feil» oppstår i møtet med andre mennesker. «Feil» er koblet til relasjon for meg. Desto viktigere det mennesket er for meg, desto verre føles «feilen». Desto mer jeg setter inn på å unngå å gjøre feil, desto mindre våger jeg, desto lengre vekk fra det mennesket kommet jeg.  Desto mindre deltar jeg i livet. Desto mer ensom blir jeg.

Det å våge å seg ut i verden, å prøve uten å ha garanti for at det går, å risikere å gjøre «feil», er dermed en dyp kjærlighetshandling. Naken og sårbar. Å ha gjort en «feil» viser at jeg bryr meg nok om deg til at jeg våget å være sårbar, våget å prøve, våget å feile. Våget å være menneske i møte med deg.

What! ….. Var det det som gjemte seg bak «feil»?

Det er i grunnen helt utrolig. Noe løser seg opp. Jeg må le! Jeg har gått rundt og trodd på at jeg er mine tanker og mitt sinn. Og at mitt sinn og mine tanker, som bor i min kropp, og derfor er begrenset av min kropp, min oppvekst, min kultur, mitt kjønn, mitt blodsukker osv, vet noe om hvordan virkeligheten skal være! Sinnets meninger om virkeligheten er ikke virkeligheten. Sinnets meninger om virkeligheten er bare tanker. Tanker er ikke virkeligheten.

Med all respekt å melde; det er jo fascinerende lite ærbødig ovenfor Livet. Det er jo helt pling i bollen, faktisk. Særlig med tanke på at jeg i virkeligheten ikke vet en dritt om det Store Livet og alt som bor i det. Jeg vet en del om det lille, kontrollerte og begrensede livet jeg har designet og erfart til nå, men det er også det hele.

Det går opp for meg at det er helt nødvendig å gjøre feil. Det er helt nødvendig å gjøre såkalte «feil» for å få kontakt med virkeligheten og livet selv. Det å prøve seg i livet og godta at du ikke vet utfallet, vil nesten alltid vil være smertefullt. Det er nakent og ubeskyttet å våge å være sårbar og å vise kjærlighet i handling, når du ikke vet om du blir tatt imot dersom du «feiler».

Det er først når vi våger sårbarhet og kan risikere å gjøre «feil», at virkeligheten kan få slippe til og bli synlig i all sinn velde og all sinn skjønnhet. Det er først når du «ikke vet» og kan la det være slik, uforstyrret, vennlig og med respekt, at du kan erfare virkeligheten slik den er, fri for sinnets meninger om virkeligheten.

Å gjøre «feil», det vil si å komme i kontakt med virkeligheten, setter meg i direkte kontakt med den dype og allmennmenneskelige følelsen av å være liten, mangelfull, hjelpeløs, under press og å ikke ha det som skal til.

Å være menneske er å ha en sårbarhet som ikke er til å bære. I hvert fall ikke alene.