Tilværelsens uutholdelige tristhet – et URO skriv.

Av Ellen, elev på UROskolen.

Jeg opplevde en vond skilsmisse mellom foreldrene mine da jeg var 12-13 år. Det føltes som om verdenen min ristet og raste sammen, brått og uventet. Jeg kjenner ennå slaget i magen, og tanken som kom; nå blir ingenting som før. Den verden jeg kjente, forsvant som i et pennestrøk. Men jeg var sterk og jobbet meg gjennom dette, jeg tok vare på lillesøster, farmor, mamma og pappa. Og var flink på skolen, jeg kunne ikke bry foreldrene min med noe.

Ca. 9-10 år etter skilsmissen opplevde jeg at kjæresten og samboeren min slo opp, brått og uventet. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke sett, eller registrert noen signaler. Signalene var sikkert der, men jeg hadde ikke villet se dem. Igjen kommer samme følelse, verden rister og raser sammen. Den samme, vonde følelsen i magen kommer, og ingenting blir som før.

Jeg kjente meg forlatt og alene. Og i tillegg til kjærlighetssorgen kom sorgen etter skilsmissen tilbake for fullt. Jeg gråt masse, mamma hjalp meg, vi snakket og gråt og gikk gjennom skilsmissen steg for steg. Vi jobbet oss gjennom masse vondt, og jeg tenkte; nå er jeg ferdig med å jobbe med både skilsmissen og kjærlighetssorgen. Samtidig tok jeg utdannelse på Blindern og skrev masteroppgave. Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å treffe en ny gutt, men det gjorde jeg etterhvert. En flott mann faktisk. Vi flyttet sammen og fikk barn.

Alt gikk bra til slutt, men hvorfor slapp ikke tristheten taket inni meg, og hvorfor stoppet ikke gråten?

Så over til URO-perspektivet.

Jeg kunne ikke tillate meg å gå rundt å være lei meg og trist. Jeg hadde utdannelse, en flott mann og fine, friske unger, hus og bra jobb. Hvorfor slapp aldri tristheten taket? Den kom og gikk som tåke i livet mitt. Gråten også. Det var så mye av den. Gjennom årene sa jeg til meg selv og andre at gråten og tristheten umulig kunne ha med skilsmissen å gjøre. Hva var det som var feil med meg? 40-50% av alle ekteskap ender i skilsmisse og det er tusener av barn som lever fint med dette. Og kjærlighetssorg; det er helt normalt å oppleve dette i begynnelsen av 20-årene. Jeg sa til meg selv at jeg rett og slett må ta meg sammen. Kaste bort gråten og tristheten; jeg har nemlig ingen grunn til å være så trist. Tenk så mye vondt mennesker opplever. Så jeg kunne ikke komme trekkende med en skilsmisse fra jeg var ungdom og en kjærlighetssorg i 20-årene.

Derfor aksepterte jeg ikke tristheten, gråten og uroen inne i meg. Jeg kunne ikke romme den. Den var ikke verdt noe. Jeg kunne ikke tillate meg å kjenne på uroen, gå mot den, fordi jeg ugyldiggjorde den. Jeg hadde ikke rett til tristhet og uro. Trodde jeg.

Så skjedde det igjen en hendelse i livet mitt som gjorde at jeg måtte gå i dybden av meg selv, og sorgen over skilsmissen og den gamle kjærlighetssorgen kom igjen opp i dagen. Men i alle dager, er jeg ikke ferdig med det ennå?

Jeg hørte på podcasten «Guro og Guru», hele serien, noen intense sommer-uker. Jeg jobbet i skogen og hørte på podcast i ro og fred. Jeg tenkte og skrev mye. Så kom jeg i kontakt med URO-skolen og kvinnegruppen jeg går i.

Hva om jeg tillater meg å gråte, og tillater tristheten å bli en del av meg istedenfor å kjempe imot? Ta imot gråten når den kommer, som en gammel venn? Innrømme for meg selv og andre at den «helt vanlige» skilsmissen og kjærlighetssorgen alle opplever ikke var vanlig for meg. De hendelsene rystet meg, mer enn jeg ønsker å innrømme. Dessuten er livet til tider trist for oss alle.

Livet er skjørt, usikkert og uforutsigbart. På et blunk kan kjæresten gjøre det slutt eller på et blunk kan vi dø. De faktorene gjør meg så trist. Det er en dyp, eksistensiell uro i meg, jeg kan ikke stole på livet. 

Så nå jobber jeg da, med å romme gråten, godta at tristheten overmanner meg iblant. Jeg ønsker tilværelsens tristhet velkommen inn i livet mitt. Jeg orker ikke kjempe mot lenger. Kom og ta en plass i kroppen min, roper jeg til gråten. Velkommen inn til meg! Jeg tar imot begge deler og trøster barnet de kommer fra. Trøster meg. Rommer hele meg. Er i det vonde og triste som livet kan gi og gir det plass. Og hva skjer da? Litt etter litt er det noe som slipper taket. Når jeg ikke kjemper imot er det akkurat som om gråten roer seg litt også, og tristheten. Merkelig.

Jeg prøver å ikke sammenligne min sorg med andres sorg. Det er vanskelig. Jeg mener fortsatt at mange andre har mye større grunn til tristhet enn meg. Den tanken sitter dypt. Skilsmisse og kjærlighetssorg har ikke kraft nok i selg selv til å skape så mye gråt og tristhet, og vare så lenge. Det er snart 40 år siden skilsmissen. Hvordan gi plass til den tristheten så lenge etter? Går det an å være så puslete at jeg ikke har kommet over det ennå? Jeg må være utrolig svak som ikke har tålt dette.

Det er vanskelig. Men sannheten er at 40 år etter kan jeg fortsatt begynne å gråte i løpet av minutter når jeg tenker på den triste lille jenta som la seg om kvelden og gråt over alt det vonde livet innebar.

Jeg øver meg på å romme tilværelsens tristhet hver dag. Og gleden da, for gleden blir så mye tydeligere når gråten får sin plass.