Rett og galt - Utroskap del 3
Av elev på UROskolen.
Som alle har jeg en sterk indre stemme som forteller meg hva som er rett, og hva som er galt. Det er rett å være snill, det er galt å såre andre. Det er rett å spise sunt, det er galt å spise usunt. I denne serien må jeg jo da nevne det åpenbare, det vi alle (?) er enige om; det er rett å være tro, det er galt å være utro. Mye vi tror på er rett og galt er jo definert av loven. Det er galt å stjele, drepe, utøve vold. Mye er ikke definert av loven, men av samfunnet. Samfunnet er skapt av ditt og mitt sinn; og det er vel helt nødvendig for å skape orden. Om alle skal gå rundt å gjøre hva de vil hele tiden, hva vil skje da?
Men; jeg tror jo på noe annet også, at selv om vi kunne gjøre hva vi ville kommer vi ikke til å gjøre det, nettopp fordi at sinnet vårt, kritikeren vår uansett vil fortelle oss hva vi kan og ikke kan gjøre. Hva vi kan og ikke kan gjøre for å få høre til. For til syvende og sist er det vel det vi er redde for - å bli en utstøtt fredløs, ensom, alene, forlatt fordi vi har brutt med samfunnets normer og regler. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å gjøre ting som samfunnet ser på som annerledes, eller feil. Det kan jo være vanskelig nok å kle seg med klær som er utenfor «normen», eller farge håret i en farge som alle vil legge merke til?
Så forsøker vi vel alle å høre til innenfor de kretsene vi har. I familien, blant venner, kjæreste osv. Hvis jeg er hele meg, hvis jeg utfolder meg og gjør som jeg vil; får jeg høre til da? Om jeg gir utrykk for hva jeg egentlig vil, viser frem hvordan jeg «egentlig» er, blir jeg elsket da?
Uroskolen snakker om tanker, og at tanker bare er tanker. Så hvis rett og feil bare er tanker, hva sitter vi igjen med da? Selv om vi skulle si at det finnes ikke rett eller feil finnes det jo alltid konsekvenser. Alt vi gjør har konsekvenser, så kanskje det handler om å bli god til å tåle, eller romme som de sier konsekvensene av de tingene man gjør her i livet?
For hvem definerer rett og galt? Blir du en del av IS i Syria tror vel de på at det er rett å være en selvmordsbomber. Vi i Norge mener jo at det er totalt feil. I Iran var det rett at kvinner ikke skulle kjøre bil, eller gå med håret løst. Vi mener at vi er bedre enn som så, og lar kvinner kjøre bil eller kle seg som de vil. Har vi rett? Tar de feil? Denne listen kan jo bli lang. Denne utroskaps-greia jeg driver med er jo en del av dette. Jeg tror så sterkt på at det er feil, at jeg er feil, og bør stoppe. Men jeg klarer det ikke akkurat nå. Er det feil? Er det rett? Ikke vet jeg. Men det er som det er. Så, når jeg får hjelp av urolæreren min til å stoppe opp og kjenne etter hvordan jeg har det når jeg driver å diskuterer rett og feil ser jeg jo at virkeligheten er som den er. Kan jeg bli her? Kan jeg være sammen med denne virkeligheten som jeg kjenner akkurat her, akkurat nå? Det strider jo imot alt jeg har lært, alt jeg tror på. Det må løses, og det raskt. Men, litt etter litt ser jeg at jeg kan bli her. At jeg kan gi det tid. At tankene om rett vs feil roer seg, og at jeg klarer å være med det som er. At jeg kan ta konsekvensene - for de er jo der, skylden, skamme, frykten - frykten for å bli avslørt, avist og forlatt. Er det feil allikevel?