Kjære Helén

Av Rikke Uberg Thorkildsen, urolærer på UROskolen

Kjære Helén, min døde datter

I morgen er det 6 år siden du og din tvillingbror ble født. Ti dager kjempet du, jeg, pappaen din og mange andre for at du skulle få leve. Du ble sykere og sykere, og til slutt måtte vi la deg få slippe dette livet. Det er den vondeste samtalen jeg har hatt; å si «ja, vi stopper behandlingen nå». Men det kjennes også ut som det største jeg har gjort av kjærlighet, la deg få dø, la deg få hvile. Nå sitter jeg her, seks år senere og kjenner det i hele kroppen, som om kroppen husker disse dagene for seks år siden, hvor jeg var mer redd enn jeg noen gang har vært, hvor jeg kjente en intens og bunnløs sorg, og kroppen levde sitt helt egne liv i sjokk og smerte.

Er det feil at du døde? Kan virkeligheten være feil? På UROskolen sier vi at virkeligheten aldri er feil. Den er som den er, og den innehar muligheten til å få et veldig tilfredsstillende liv, sier vi. Det er smerten og uroen virkeligheten setter oss i kontakt med som er veien dit. Hadde noen sagt det til meg da, da du døde, hadde jeg blitt så sint. Noen sa vel noe sånt, og jeg ble sint. Såret. Det kan da ikke være sånn at du måtte dø, for at jeg skulle bli tilfreds? At ditt liv skulle ofres for meg? De to ordene er så vanskelig å skrive i samme setning; «død datter» og «tilfreds liv». 

Men virkeligheten er jo sånn. At du døde. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men det ble sånn. At det har hatt store konsekvenser for meg og mitt liv, og også for mange andre rundt oss. Din bror for eksempel, som har mistet den han var ett med i magen min, den han var ett med fra starten av hans eksistens. Jeg vet jo ikke konsekvensene av dét heller, men jeg vil tro at de finnes allikevel, og det gjør også vondt. Men virkeligheten er allikevel lik: du er død. Konsekvenser er jo heller ikke bare negativt, men alt som skjer har konsekvenser, gode og vonde.

Nå sitter jeg her, jeg husker hvordan det var da du sovnet for siste gang på brystet mitt. Kroppen din som ble livløs, hjertet ditt som sluttet å slå, tårene våre som ikke stoppet før søvnen tok over. Den bunnløse frykten og smerten i meg, tankene om hvordan livet skulle gå videre herfra. Hvordan jeg skulle klare å leve livet uten deg, min kjære datter. Det virket som en umulig oppgave. 

Men jeg klarer jo det. Mens jeg skriver dette renner tårene, og jeg kjenner sorgen og smerten i brystet og i magen. Jeg kjenner igjen denne smerten, har hatt det sånn tusen ganger, og kommer nok til å ha det sånn tusen ganger til. Det er ikke bare vondt. Det er godt også, jeg vil ha det sånn. Jeg er ikke redd for å ha det sånn, jeg er takknemlig for livet som har ført meg akkurat hit. Til akkurat dette øyeblikket. Så mye godt har skjedd i mitt liv, og jeg tror det er fordi du døde. Det er vondt å skrive det; sinnet mitt sier at det er feil at det skulle komme noe godt ut av din død, og at jeg i alle fall ikke må si det høyt, akkurat som at det å si det bagatelliserer eller tar vekk smerten som følger ved at du døde. Jeg har aldri hatt det så vondt, og jeg har aldri hatt det så godt som etter at du ble en del av meg. Det er dét som er sant; at din eksistens, og din død lærte meg å åpne opp for alt livet gir, det inderlig vonde og det inderlig gode. Det ga meg mot til å stå i virkeligheten slik den er, til å våge og erfare den. Mot til å delta i livet, i stedet for å følge med på livet som bare skjer. Ikke delta i virkeligheten slik jeg mener den burde være, at du skulle leve for eksempel, men delta i virkeligheten slik den er. Mine tanker om virkeligheten endrer ikke selve virkeligheten uansett hvor hardt jeg prøver. 

Så; min elskede datter. Tusen takk for at du er akkurat sånn som du er, tusen takk for alt du har lært, og fortsetter å lære meg om livet. Jeg ville ikke ha vært det, eller deg foruten. Jeg elsker deg.