Jeg lar det være slik det er

Av Liv-Heidi Eines, elev på UROskolen

Caspar har hatt noen Podcaster om uro relatert til natur- og miljø. Mannen min er  opptatt av dette temaet, og snakker gjerne om det. Når han gjør det, vekker det mye uro hos meg. I denne bloggen deler jeg hvordan jeg brukte urometoden for å klare å stoppe opp og kjenne på det jeg følte; være i uroen. Altså prøve noe nytt isteden for å fikse han eller meg. 

Jeg sitter nå ved kjøkkenbordet og kjenner på mye uro etter å hatt en samtale med min mann om et leserinnlegg han har skrevet. Han har kalt det «Absurd energipolitikk», og det ble trykket i Fedrelandsvennen i februar i år. 

Det er ubehagelig å være meg - jeg vil at min mann og jeg skal forstå hverandre. Jeg er stekt i mot å ha det slik og blir fort taus når han fronter sine meninger om energipolitikk, verdens ledere og nordmenn (han er fra USA).

Jeg kjenner på hodepine og merker jeg biter tennene sammen. Kjenner også på hjertebank og merket nå at jeg holder pusten. 

Jeg velger å ønske uroen velkommen - akkurat nå, og vil se på den med vennlighet, nysgjerrighet og interesse. Må bruke litt tid på det fordi det er så mye uro og på så mange plan, min egen, min manns, uro relatert til vår relasjon og uro relatert til denne store utfordringen; vår klodes helse. 

Kjenner at jeg er fristet til å finne på noe annet å gjøre; lese en bok, strikke litt, rydde for å komme unna uroen.  Kjent strategi!

Sitter litt og bare puster sakte inn og ut. Gjenkjenner hodepinen som varselsignal på sinne. «Kan han (min mann) slutte å komme med den samme leksa om hvor feil politikere, verdens ledere og vi nordmenn er!» Jeg vet også at jeg biter tennene sammen for å ikke si noe som provoserer. 

Jeg kommer i kontakt med frykt. Masse frykt! Frykt for å bli stemplet av mannen min som konfliktsky og passiv. Kommer også i kontakt med skam; jeg er for lite! Jeg har ikke fulgt med på nyheter og debatt, kan altfor lite om temaet (har egentlig ikke uttale rett) og jeg er for mye! Jeg har for mye tillit til uroperspektivet. Tanken kommer: «Jeg er feil.» «Uroperspektivet er urelevant her!»

Kjenner på frykt i fht jordklodens helse, og det min mann adresserer: vi må redusere behovet for energi. Noe jeg er helt enig i. 

Nå kjenner jeg på en stor klump i magen, og kommer i kontakt med hjelpeløshet og maktesløshet fordi jeg vil være med på å fikse dette problemet, men vet ikke hvordan. 

Min mann er pessimist i fht verdens tilstand, kritikker og debattant. Han har skrevet flere leserinnlegg og savner engasjement generelt og spesielt fra meg. Det driver han med. Hva driver jeg med? Jeg er ingen debattant, heller ingen aktivist. Til nå har jeg ignorert ubehaget dette vekker ved å engasjere meg i andre ting. 

 Akkurat nå strever jeg med å akseptere virkeligheten slik den; jordklodens helse, såkalt grønn energi (som ikke spesielt grønn pga rovdrift på natur) og grådighet. Jeg har mye uro i fht dette og kommer i kontakt med utrygghet. «Kan jeg ikke stole på norsk politikere?»

Det er vanskelig å være i denne uroen. Flytter fort oppmerksomheten fra kroppen (klumpen i magen) og opp i hodet; fokusert på tanker om hva jeg kan gjøre, hvordan jeg kan engasjere meg, hvordan jeg kan følge med og få kunnskap og innsikt. Jeg havner i prosjekt-modus.

Dagen etter leser jeg avisinnlegget til min mann på nytt. Igjen vekker det mye uro - både temaet og måten han skriver på.Ubehagelig å være meg, sterkt i mot å ha det slik! Vil lukke ører, øyne og munn for det han tar opp. Vil ikke se virkeligheten i øynene eller høre om den. Vil ikke snakke om det! Vil ignorere de fakta han stadig påpeker:

• Arter forsvinner

• Vi har tappet jorden for ressurser og fortsetter med det!!!!

• Habitater forsvinner og fører til nærkontakt med smittebærende dyr.

• Klima påvirkes.

• Markedskreftene.

• Grådige politikere, ledere, grundere og nasjoner - all energien dette krever.

• Politikere og ledere som misbruker sin makt og status, som underkommuniserer og manipulerer med ord. 

Kjenner på sterk uro når det gjelder å akseptere denne virkeligheten! 

MEN

Jeg lar det være slik det er, og bestemmer meg for at akkurat nå vil jeg romme denne uroen, og gjør det ved å snakke vennlig til den: 

«Jeg ønsker deg velkommen uro; du skal få være her hos meg. Jeg vil gi deg plass og tid og oppmerksomhet. Jeg vil se på deg med vennlighet, nysgjerrighet og interesse.»

Kjenner det i magen! Stor klump i magen. Prøver å vende oppmerksomheten mot magen, men den trekkes mot tankene om alt som er galt med jordklodens helse. Det er dårlig prognose! En rask progredierende og uhelbredelig tilstand! Mye drama! Mange ulike drama! 

Vender igjen oppmerksomheten mot magen, mot klumpen i magen, som er så ubehagelig! Kjenner meg kvalm!

Puster inn i dette.

Kjenner på frykt for framtida. 

Kjenner meg liten; det er så stort er problem og så sterke krefter. 

Kommer i kontakt med hjelpeløshet og maktesløshet. 

Kjenner på sinne! Slutt med dette tullet!

Jeg vil ikke bli lurt!

Kloden er mitt hjem og mine etterkommeres hjem. Jeg vil den skal tas vare på, og vises respekt og omtanke. Forvalte dens ressurser, ikke utarmes!  

Kjenner at dette sinnet er en ressurs, en kraft til å si nei, sette grenser. 

Jeg merker at tenkingen endres…..jeg får kontakt med flere av mine ressurser. Fra å være drama og historier med mange «Tenk om-troll.», så kommer tanker om hvordan andre opp gjennom historien har fått til endring. 

Tenker på Martin Luther King og hans like som startet store bevegelser. De rommet først sin egen uro; de trente på å bli trakassert før de gjennomførte fredelige demonstrasjoner. De handlet fra et rolig sted i seg selv, og oppsøkte uroen ved å være på plasser kun for hvite, vel vitende om at de ville provosere frem skremmende og skadelig uro hos andre. På sikt førte dette til endring.

Tenker på styrken i å være mange; f.eks. det ulike miljøorg. får til gjennom sine protester. 

Kommer på Guds rikes ressurser; bønn, Guds fred, Guds Ord.»