Hvordan går det med deg?

Av Silje Guddal, elev på UROskolen

Den siste tiden har min mann begynt å stille meg spørsmålet, Hvordan går det med deg, Silje? Jeg kjenner at det trigger mye uro i meg. Først blir jeg irritert. Jeg tenker at det er helt feil at han spør om det?! Jeg får masse negative tanker om at mannen min spør med en agenda. Han spør sikkert for at jeg ikke skal bli sur og ta han på noe… Det er sååå passivt å bare spør hvordan noen har det! Han burde heller ha vist det på en måte, at han virkelig bryr seg liksom. Så blir jeg urolig for hvordan jeg skal svare. Hva er et passelig svar? Jeg vil at han skal synes litt synd på meg, at svaret mitt skal trigge passelig mengde omsorg, at jeg skal bli fornøyd med hans respons på mitt svar på hans spørsmål. Samtidig vil jeg ikke at han skal bli for bekymret… Da kommer det kanskje enda flere spørsmål som jeg ikke vil ha eller vil jeg ha det?!

Jeg får kontakt med klumpen i magen. Kjenner hvordan jeg strever med pusten for at den skal nå frem, helt inn i uroen. Jeg vender oppmerksomheten mot kroppen, puster inn i den et øyeblikk.

Sannheten er at jeg ikke vet hvordan jeg har det. Det er jo ikke noe konstant. Jeg innser at det at han spør setter meg i kontakt med kroppen, jeg får en anledning til å sjekke inn. Det bølger godt der inne og jeg kjenner at bølgene varierer i intensitet og styrke.

Takk, mannen min, for at du er akkurat som du er, det er perfekt for meg.