Presset på skolen kan brukes til noe viktig

Av Helge Zimmer

Det er desember, og i tillegg til alt som skjer av avslutninger, julegavehysteri, alle som skal møtes før jul og alt som skal handles og ordnes er det masse prøver – og ikke minst tid for tentamen. Min 14 åring er akkurat midtveis i ungdomsskolen og presset begynner å kjennes. Han greier ikke å se for seg hvordan han skal komme seg igjennom alt dette. Han blir sur og sint, trekker seg unna og vil absolutt ikke snakke om skolen, pensum, prøver og aller minst om selve tentamensdagen. Det er rett og slett for smertefullt for han. Som far føler jeg meg totalt hjelpeløs. Det er så vondt å se han slik, og når jeg forsøker å nærme meg temaene ved middagsbordet, som er en av de få møteplassene vi har, ender det veldig fort opp i dårlig stemning og krangling. Han vet ikke hva han skal gjøre….. og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. 

Jeg har nemlig en sterk fornemmelse av at dette er mitt ansvar. Ikke nødvendigvis at han er i denne situasjonen. Det kjenner jeg igjen fra min tid på ungdomsskolen. Spesielt fra ungdomsskolen kanskje. Men som voksen, som har vært igjennom dette, burde jeg få han igjennom dette. Jeg bør sørge for at det ikke blir så vanskelig for han. Jeg bør gi gode råd. Jeg bør lære han det han syntes er vanskelig så han får gode karakterer, og jeg bør greie å formidle at karakterer ikke er alt her i verden…. Eller er det det?

Man kan høre mange si at karakterer ikke er alt her i verden, men jeg er usikker på hvor mange som egentlig mener det og kommuniserer det 100% til sine barn. Når jeg dykker litt inn i mine egne ideer og ansvarsfølelse, som kommer så tydelig frem når sønnen min har det vanskelig før tentamen, ser jeg tydelig at jeg nok er fanget av den kollektive troa på at skal det bli noe av deg i verden, skal du kunne gjøre det du har lyst til, holder det ikke å ha dårlige karakterer på skolen. 

Jeg kjenner igjen presset hans. Veldig. Om jeg tenker tilbake til min egen skolehverdag husker jeg følelsen i kroppen. Følelsen av at det er nå det gjelder, og følelsen av mangel på kontroll. Tankene rundt alt jeg skulle kunne og forvirringen med å holde formler, årstall, stilarter og gloser fra hverandre. Det ble til et stort kaos, og det ble vanskelig å få hvile og av og til sove. 

Når jeg ser at jeg ubevisst er med å kommunisere at karakterer er viktig, og kjenner igjen hvordan dette presset føltes i min egen kropp, er det som om jeg plutselig kan se meg selv og huske hvordan jeg hadde det. Da kan jeg se han på en annen og ny måte og vi finner et rom der vi kan kommunisere. Jeg sier at jeg kjenner igjen hvordan han har det og spør om han kan fortelle meg hvordan det føles å ha det slik i kroppen. Det første som skjer er at tårene begynner å renne. Alt han har holdt for seg selv kan få komme ut. Han forteller om presset i brystet og smerten i magen. At han er redd. Redd for at han skal få jernteppe som han har fått så mange ganger før. Det er krise om det kommer nå som det virkelig gjelder. Redd for at han ikke skal få det til. Redd for dårlige karakterer. Redd for hva dårlige karakterer vil si for resten av livet. Hvilke konsekvenser får det på skolen? Blir jeg enda mindre populær? Ødelegger det muligheter for meg senere i livet? Kan jeg ikke gå på de skolene jeg vil? Kommer jeg ikke til å få de jobbene jeg vil ha? Blir jeg ulykkelig? Blir jeg fattig og ikke får et sted å bo? Kanskje må jeg bo på gaten og tigge penger til mat? Det er de store tingene som ligger bak. Ikke rart gutten føler press, er redd og har vondt i magen. 

Han åpner opp for sin redsel og det setter meg i kontakt med min. Tårene mine renner også nå. Og det er en veldig ubehagelig følelse i magen. Det er så sterkt å høre om hvordan sønnen min egentlig har det bak alt tentamen- og karakterstyret. Jeg forteller om min ansvarsfølelse og at jeg egentlig er redd for det samme som han. Jeg er redd for at han skal få det vanskelig på skolen, at han skal bli mobbet og være utenfor. Jeg er redd for at han ikke skal komme inn på de gode skolene og bli en som blir definert som taper i samfunnet. Jeg er redd for at han ikke skal få en ”god” jobb og for at han skal bli ulykkelig. Jeg er redd for at folk rundt meg skal dømme meg som en dårlig far, som ikke hadde nok ”ressurser” til å få sønnen sin igjennom skolen med toppkarakterer. Jeg føler veldig sterkt at dette er min oppgave og at jeg må legge alt til rette så han kan følge sine drømmer når han skal fortsette på egen hånd. 

Vi snakker om redselen vår. Alt vi er redd for er situasjoner i fremtiden som vi ikke har kontroll over. Livet kan ta, og tar, stadig nye vendinger. Det har vi erfart gjennom skilsmisse, nye steforeldre, flytting, nye jobber. Så all bekymringen og redselen er sannsynligvis helt grunnløs. Eller kanskje ikke – men det vet vi ikke noe om i alle fall. Vi ser også at dette presset i oss, presset som skaper redselen, forsterkes av ”de andre”. Noen, generasjonene før oss, skolen selv, samfunnet osv har skapt en sannhet om at man må ha veldig gode karakterer, gå på de riktige skolene og få seg en god jobb med høy lønn – men kanskje ikke dette er sant heller? Da faller jo alle argumentene bort. Han er redd for å ikke leve opp til forventningene – men hvem sine forventninger er det? Jeg er redd for at folk skal dømme meg – men hvem setter presedens her? Og kanskje er det ingen som dømmer meg. Kanskje det er bare jeg som tror at de gjør det?

Alt dette skjer automatisk. Det ligger innebygget i oss. Min erfaring er at jeg sjelden kan styre disse destruktive og repetitive tankene. Men jeg kan se at det er de samme tankene som kommer igjen og igjen. De kommer utfra noe jeg har med meg fra mitt liv; at jeg ikke er god nok og at jeg burde kunne klart det bedre. Jeg vet ikke hvordan det snek seg inn i livet, men jeg har en følelse av at det alltid har vært der. Og nå har jeg, definitivt helt ufrivillig, overført det samme til sønnen min. Det er nå viktig for meg at han blir god nok og derfor får et fint liv. Men nå gjenkjenner jeg i alle fall disse tankene, og de gir seg ofte utslag i presset jeg kjenner i magen og/eller i brystet. En ubehagelig følelse i kroppen.

Det kjenner han også! Den ubehagelige følelsen i magen er vanskelig å analysere eller forklare – men den er lett å kjenne igjen. Sønnen min kjenner den igjen fra mange ganger gjennom sitt ikke så lange liv. Han kjenner den igjen i redselen for å være i kjelleren, redselen for å bade i sjøen, redselen for hvordan det skal gå når Mamma og Pappa skiller seg, redselen for å fly, redselen for å være alene hjemme og for å snakke høyt i klassen. Vi har snakket åpent om alle redslene. Noen har bare forsvunnet av seg selv, andre har blitt svakere etter å ha trent på å være med redselen, mens noen fortsatt er veldig tilstede. Sånn som denne tentamen.

Og nå sitter vi her sammen med vondt i magen kvelden før tentamen, mens tårene triller. Det er vondt, men også helt utrolig sterkt å kunne dele dette med hverandre. Men hjelper det på noe vis? Vi kjenner begge at det slipper litt. Det er godt å snakke om hvordan det er. Gi det litt rom – dele det med noen. Bli sett og akseptert som man er og tørre å vise frem sårbarheten og redselen sin. Det er jo ikke så ofte. ”Men det hjelper jo ikke ift tentamen i morgen” sier han. Og alt blusser opp igjen. ”For meg spiller det ingen rolle hvordan det går på tentamen i morgen – og det tror jeg ikke det gjør for deg heller”, sier jeg. Skolen prøver å få alle elevene igjennom det samme pensumet på samme tid og vurderer dere etter det. Det kan umulig være fruktbart for majoriteten av elevene. Vi er alle så forskjellige. Du tar dette veldig seriøst. Kanskje for seriøst. Men det er ikke din feil. Det har blitt påført deg av meg og av samfunnet rundt deg.

Men kanskje du kan bruke tentamen, og presset som fører med den, til noe annet? Min erfaring fra skolen er at den kunnskapen jeg kom ut med kunne jeg bruke til fint lite. Jeg hadde utviklet en strategi der jeg husket det meste til prøvene, men så glemte jeg det med en gang. Men kanskje akkurat dette presset og redselen for å mislykkes kan lære deg noe mye viktigere? Du har allerede erfart at livet setter deg i situasjoner som er vanskelige. Og det kommer livet til å fortsette med. Ingens liv går på skinner – selv ikke med gode karakterer ;-). Det vil komme store nedturer, utfordringer, endringer og til og med død. Så hvis tentamen og skolen kan hjelpe deg til å takle å ha det slik du har det nå, og i morgen når du sitter på tentamen, så er det helt topp. Det er kunnskap du kommer til å ha bruk for hele livet. 

Så om, eller når, du står fast i morgen, og jernteppet kommer. Kjenn etter i magen. Kjenner du igjen følelsen i kroppen? Er det den samme ”følgesvennen” du har kjent på før? Da kan du også kanskje gjenkjenne at den er der og så går den bort etterhvert. Akkurat slik den pleier. Spesielt dersom du aktivt går inn for å kjenne den igjen. Være litt nysgjerrig på den. Hvordan er den i dag? Ofte hjelper det å puste ned i den ubehagelige følelsen – gi den litt ekstra oksygen. Da har du kontroll på den og ikke den kontroll på deg. 

Dette var en lettelse for han. Vi ble enige om at han skulle forsøke dette. Skrivesperren kom, men nå var han på offensiven. Han ba om å få bli flyttet til et annet rom der han ikke ble så stresset av alle rundt seg. Det fikk han. Der trente han på å ha det akkurat slik. Med skrivesperre, med vondt i magen, med redselen for at alt skulle gå til dundas. Etter en stund roet alt seg ned og plutselig kunne han fortsette. Det ble ikke noen toppkarakter i matte – men det ble en liten forbedring. Men det ble toppkarakter i å mestre livet når det er vanskelig. I denne prosessen har jeg og sønnen min kommet nærmere hverandre. Det er enklere enn før å fortelle hverandre at nå har jeg den følelsen igjen – og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette ble en ny viktig erfaring og han er litt bedre rustet til neste utfordring fra livet. Kanskje er det neste norsk stil, eller å føle seg utenfor i friminuttet, eller å ikke ane hva man skal bli her i verden mens man må velge studieretning eller at han mister noen han er glad i. Hver utfordring gir mulighet til å trene. Han er heldig som får begynne nå.