Hagejenta med edderkoppskrekk
Av UROlærer Monica Stubkjær.
Jeg er et hagemenneske. Hage og natur er livet mitt. Jeg elsker å dyrke, grave i jorda, stelle og stulle ute. Også er jeg livredd for edderkopper.
Jeg fikk mannen min til å spraye gift i hele uteboden fordi jeg ikke turte å gå inn for å hente gressklipperen.
Når man elsker å dyrke må man skaffe seg et drivhus. Jeg fikk et helt fantastisk drivhus. Vi steinla gulvet, satte opp flotte dyrkningskar, og jeg tilbringte hele våren og sommeren i drivhuset. Koste meg med kaffe, elsket å sitte å se på tomatene mine. For en ro! Ikke trengte jeg vel telefonen eller Netflix når jeg kunne sitte her!
Men år to dukket det opp edderkopper bak dyrkningskarene. Edderkopper i drivhus blir kjempestore! Den ene kravlet fram en dag jeg var inne der. Jeg be fullstending krakilsk, kjente pulsen dunke i halsen, det var like før jeg kastet opp. Og edderkoppen var mellom meg og døra. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gråt og gråt, var helt fastlåst, greide ikke tenke. Skulle jeg knuse vinduet i mitt sykt dyre drivhus? Så jeg skrek. Skrek og skrek på hjelp.
Tilslutt kom mannen min og drepte edderkoppen. Jeg fikk han til å drepe alle andre han fant også.
Og når jeg kom inn hadde jeg diarè og var totalt utmattet. Måtte gå å legge meg.
Jeg sluttet å trives i hagen. Ble rett og slett «hagedeprimert», orket ikke gå ut, hadde mistet interessen. Skvatt opp av den minste lille maur jeg så i sidesynet. Drivhuset stod der, mannen min vanna plantene.
Så jeg ga meg selv en superoppgave. Jeg ville prøve å godta at disse edderkoppene eksisterer sammen med oss. Ikke prøve å få de vekk. Vi må vel kunne leve sammen på et vis.
Jeg begynte med å google edderkopper på telefonen.
Så på bildene, kjente på uroen. Bare ved å se på bilder kom den spisse, vonde klumpen i brystet. Jeg klarte det i noen sekunder. Så måtte jeg legge vekk telefonen. Men, prøvde igjen. Prøvde å ta på bildet. Til og med det skapte uro!
Så gikk jeg ut.
Fant mamma-edderkoppen med egg som hang i et hjørne i drivhuset. Så på henne gjennom vinduet. Kjente på det ubehaglige, angsten og uroen. Hun rørte på seg, uroen min økte, jeg måtte ta et skritt bakover. Fortsatte der, kjente og kjente. Når uroen la seg litt tok jeg et skritt nærmere. Kunne jeg ha det slik et lite sekund? Ja. Så jeg stod slik en liten stund, så måtte jeg gå inn. Det får ta den tiden det tar. Det er ingen ting som haster.
Så tok jeg hageslangen og stod på utsiden av drivhuset og spylte inn. Da kravla det en edderkopp frem. Det ble for mye, jeg holdt på å spy. Jeg gikk noen meter bakover, her kunne jeg stå. Hvordan føles denne uroen i kroppen nå? Jeg forsøkte å lukke øynene for å kjenne ordentlig etter. Det var for vondt. Måtte ha øynene oppe. Kjenne etter igjen. Kunne jeg ha det slik akkurat nå? Ja, det kunne jeg.
Jeg har fremdeles uro når jeg går inn i drivhuset. Men jeg kan greie å være med denne uroen en liten stund hver dag. Vanne plantene, luke. Alltid litt stiv, alltid på vakt. Men hagegleden er på vei tilbake. Jeg planlegger neste års dyrkning. Jeg kan klare det en liten stund. Jeg kan drikke halve kaffekoppen inne i drivhuset og resten utenfor. Jeg kan godta at jeg er redd.
Edderkoppene er søren meg like redde.