Predikanten

Av Frode Eek, elev ved UROskolen.

Den rungende latteren hjallet gjennom Hurum-skogene. Den lange lett fremoverbøyde og scenesterke kroppen til Caspar lente seg inn i gruppa som nettopp hadde diskutert hvorvidt Uro-skolen egentlig var en egen nystiftet religion, eller ikke. En kult hvor alle hadde “sett lyset”.

“Nei”, sa den koselige bestefarstemmen og ladet ordet med vekt og visdom. Varm i klangen men tydelig nok til at alle lyttet; “Man kan bli litt religiøs av det. Spesielt på så fine turer som dette. Men noen egen religion er det nok ikke”.

Noen uker i forveien hadde en gruppe med menn og kvinner i sin beste alder meldt seg på en vårvandring på kryss og tvers gjennom Hurumlandets ulendte terreng. Fra kyststi til høye bratte fjelltopper. 6 overnattinger i telt eller under tarp. Sammen med en gjeng mennesker de aller fleste ikke visste noe som helst om fra før av. Alle med sine egne historier og et ønske om å også kunne få muligheten til å vandre litt inn i sitt eget landskap.

For en sørlending som er vokst opp med dommedagsprofetier fra talerstolen på søndagskolens bedehus og junikvelder hvor luften var fylt av frie evangeliske gitartoner fra cowboytvillinger og omstreifende tungetalere i sirkustelt, var det ikke helt uten motstand å melde seg på noe som gav sterk gjenklang i fortiden. Uroen vokste seg stor i dagene frem mot oppmøte. Hodet jobbet på høygir: “Er jo helt galskap å stikke av fra jobben en hel uke midt i mai når det er så travelt”, kunne min galne onkel rope både titt og ofte fra baksetet der han liker seg best. 

Men nå stod jeg jo her. Midt i flokken av ukjente. Jeg hadde tatt steget. Gått mot uroen og klumpen som hadde ruget seg stor og varm i magen i dagesvis. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort. Brutt med alle gamle mønstre og kastet meg langt ut i det ukjente. Ikke bare latt rekken av alle fornuftige praktiske gjøremål og oppgaver få lov til å styre dagsorden slik de alltid gjør.

Prosessen startet egentlig for min del mange måneder før. Kanskje mye lenger enn det også hvis man inkluderer all den tiden man har famlet alene rundt i sitt eget lille mørke. Jeg har alltid gått rundt og tenkt at jeg har hatt det veldig bra med meg selv. Kone, bil og villa og unger som det har vært lite bekymringer rundt. Årene har vært travle. Slik er et for de fleste. Fylt med mye jobbing, barne-aktiviteter, oppussing, oppdragelse og familiebygging. Jeg har vært med på å tikke av på de fleste boksene. Det har ikke skortet på voksenpoeng.

Men i dypet har det ulmet noe. Noe som ble tydeligere etter hvert som ungene ble større og det ble vanskeligere å finne nye områder å totalrenovere i et lite rekkehus. Man kunne jo alltids bare fortsette å flykte inn i jobben. Inn bak pc-skjermen kveld etter kveld. Men noe var med ett annerledes. Det var blitt litt vanskeligere å være meg. Vanskeligere å være sammen med de jeg hadde rundt meg. Vanskelig å være sammen med min kone. Man kan flykte fra mange problemer og tildekke mye uro med å holde seg selv konstant opptatt. Men det blir veldig synlig og vanskelig å forsøke å flykte fra å ha åpne og nære relasjoner til de man lever tettest med. Det måtte nå et klimaks. 

Åpenbaringen kom egentlig som lyn fra klar himmel. Fra en varm bestefarstemme som hadde kastet seg ut i podkastens univers og fortalte historier om “hvordan det er å være deg, når du har det sånn”. Dette skjedde på en helt vanlig lørdag mens jeg tuslet rundt i shorts og klippet plenen. Jeg kjente at spørsmålene som ble stilt traff meg knallhardt og direkte. Hvordan “er det å være meg når jeg har det sånn?”. Hadde jeg noen gang tenkt på det? Hadde jeg noen gang reflektert over hvordan det egentlig er å være meg? Denne podcasten kom som et forslag fra hun jeg var gift med. Mot slutten av en lang periode hvor det nok slettes ikke hadde vært bra å være verken meg eller oss. Vi ble enige om å høre noen episoder hver. Som et siste desperat forsøk på å finne frem til en sti ut i lyset.

Det skulle likevel gå ytterligere måneder med “alle de ting i livet som alltid kommer i veien” før det skjedde noe i lengderetningen. Vi snakket aldri om det vi hadde blitt enig om å høre på. Vi holdt oss langt unna temaet. Til slutt sentret hun pasningen hardt i beina mine og sa at ballen måtte spilles videre. Jeg tok den og bestemte meg for å oppsøke kilden jeg mente jeg hadde fått et glimt av. Det var på tide å oppsøke Uro-skolen til han med bestefarstemmen …

Caspars disippel het Helge. Han kom tuslende mot meg fra Caspars kontor i brunstrikket genser og i bare sokkelesten. For et smil. For en varme. Vi pratet mye og inderlig om alt og ingenting i en time. Mest om det første. Jeg svevde ut av rommet. Mange kilo lettere. Var det sånn det var å lytte litt mer innover? Var det virkelig så mange som hadde det akkurat slik som jeg? Hvorfor er det ingen som forteller oss om dette tidligere i livet?

Min kone kikket skeptisk på meg. Hele kroppen min må ha smilt. Hun skjønte at det hadde skjedd noe. Bare ikke helt hva. Men vi snakket mye om det. Litt der og mye senere. Som for eksempel da Helge plutselig hadde gitt meg superoppgaver som å la pc’n stå igjen på jobben i helgen. For å lære meg å ikke flykte videre hele tiden men å i stedet forsøke å gå mot det som gjør litt vondt. Det som er kleint og vanskelig. Eller når Helge ba meg gå hjem til kona og fortelle henne at hun rett og slett bare er helt perfekt. Akkurat som hun er. Perfekt for noen som trenger å trene på å stå i uroen når man egentlig mest har lyst til å bare irritere seg, pirke på den andre, småkrangle. Alle disse tingene det er så jævla deilig å bare gi etter for. Hun trodde det hadde tørna for meg.

Etter noen uker var hun likevel mer overbevist. Dette hadde noe for seg. Hun ba meg hilse til min nye venn Helge og takke for at ukene nå var blitt så fryktelig mye bedre. Og hun heiet virkelig på meg da jeg strøk ut døren med en sekketyngde jeg ikke hadde båret siden rekruttskolen. Preppa for en uke i det ukjente. Som en skolegutt på vei til første skoledag med ny ransel.

Den første dagen var et helvete. Følte meg som en heroinist på detox. Vi hadde blitt enige da vi stod på gårdstunet til Helge om at klokker og mobiltelefoner skulle pakkes vekk. De skulle ikke frem på turen i det hele tatt. Det gikk fint i 10 minutter. Så begynte tankene å vandre til hvilken dag i uka det var. Til ledermøtet hvor alle de viktige beslutningene skulle tas. Og alle de innkomne mailene som nok nå for lengst hadde satt i gang en orgie i innboksen min i Outlook. Og sist men ikke minst; “hvordan i helvete skal jeg holde ut med denne gjengen her i en hel uke ute i skogen?”. Onkel hadde tatt med seg hele slekta i baksetet nå.

Krampa slapp ved lunchtider på dag tre. For første gang på det jeg kunne huske var det helt OK å ikke stresse fremover. Mot noe. Vi skulle ikke noen bestemt vei. Vi skulle ikke forsøke å få til et konkret resultat. Vi var på vandring sammen og i oss selv. Vårværet var helt fantastisk og praten gikk lett. Men innimellom gikk vi lenge uten å si et ord til hverandre. Vi bare tok inn omgivelsene og delte på å villede de andre gjennom mest mulig villniss og kratt.

Etter en uke med mye latter, tårer og erfaringsdeling satt vi omsider igjen på tunet hos Helge. Klumpen med uro var byttet ut med en ekstrem følelse av takknemlighet. For turen. Samholdet. Og for å ha lyttet innover i seg selv en hel uke uforstyrret fra det vi driver med i hverdagen ellers.

Vi er redd for å vise sårbarhet. Vi er redd for å kjenne etter for hardt der det gjør litt vondt. Det er mye lettere å bare skyndte seg videre. Sette i gang med noe. Kjøret går! Jeg har drevet med det i mange år.

Jeg har på ingen måte blitt frelst eller omvendt men prosessen har lært meg å lytte til meg selv. Premiene har kommet i form av nye fantastiske venner fra en tur jeg aldri vil glemme. Jeg har for første gang fortalt ungene hva slags fantastiske mennesker de har blitt. Ikke takket være meg men at de tar egne beslutninger som ikke automatisk bare er å kopiere det jeg bevisst eller ubevisst ønsker at de skal gjøre.

Og jeg har delt med dem av egen utilstrekkelighet og feil vi gjør i livet. Som vi må bære. Og stå i. For det er det som er å leve. Vi klarer ikke å låse tilstander og utfall i fremtiden. Ting som skjer, skjer. Vi må lære å orke å være i det. Til det ikke gjør like vondt lenger. Underveis i prosessen hjelper det å dele med de man har rundt seg. Jeg er så heldig at jeg hver eneste måned møter en herlig gjeng med likesinnede menn som tør nettopp det. Dele følelser om det som gjør litt vondt men som vi like fullt forsøker å romme.

Vi var enige på turen om at denne uro-metoden ikke er noe man aktivt skal predikere og pådytte alle rundt seg i tide og utide. Den lille predikanten i sørlendingen våkner likevel ganske så ofte i hverdagslige situasjoner. Ikke med formaninger og prekener men med åpne spørsmål og erfaringer fra nyvunnen innsikt i seg selv. Det fører svært ofte til at både kollegaer og andre mennesker man har rundt seg senker skuldrene og medgir at det er akkurat slik de også har det. Det er akkurat slik det føles. Resultatet av disse samtalene er at man ser hverandre tydeligere:

Her er jeg. Jeg har aldri vært mer her før, enn akkurat nå.