For eller mot uro…?
Av Vibeke Vestgård, student på UROskolen.
«Er du for eller mot uroen?» spør urolæreren… «jeg er for…» svarer jeg med mer vilje enn sannhet.
Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan jeg helt og fullt skal ønske velkommen en smerte jeg gjerne hadde byttet ut med benbrudd på tre steder. Hvordan kan jeg være for en smerte som gjør meg vettaskremt, som får «bolla» til å løpe løpsk med alle mulige angstforsterkende bilder og historier og som jeg har løpt fra hele livet? Hvordan være for en vanvittig vond følelse som jeg etter hvert forstår har styrt alt i mitt liv? Som har gjort at jeg har undergravd meg selv, kavet og kontrollert både jobb -og privatliv. Som har presset fram reaktive mønstre som kunne forveksles med selvsikkerhet og kontroll på alt i livet. Hvordan være for en frykt og følges(u)venn jeg etter hvert skjønner jeg har båret med meg fra barndommen, med et nett av fryktvarianter, for eksempel redd for ikke å bli likt, ikke være god nok, ikke til å være glad i? En frykt som har medført undergraving av egne behov og vilje og som har etterlatt en godt fordekt lav selvfølelse. Hvordan være for å møte fryktene over alle frykter; alene og ensom?
I meg ligger en skrekkfølelse som sannsynligvis ble lagret der i barndommen og som «det lille barnet» fortsatt strever med å bære. Nå i en 51 årings voksne kropp. Hvordan være for en smerte som får meg til å ligge i fosterstilling og strigråte, i tillegg til at det raser på med skam og skyldfølelser? Hvordan klare å være helt for, møte uroen med vennlighet, alltid ønske den velkommen, ville møte den gang på gang på gang når den er så smertefull…?
Jeg vil og øver fordi alternativet er så mye dårligere, om ikke umulig. Jeg har fått en liten smak på hva som venter i andre enden. Hvordan det føles å være fri for den makten frykten har over meg. Kunne gjenkjenne og tre ut av de reaktive mønsterne og i større grad ha kontakt med en tryggere «meg». Kjenne på ordentlig ro for første gang i livet. Så jeg øver og øver, skifter mellom «bolletanker» om at jeg ikke orker mer og plutselig tilgang til latter og humor jeg ikke har kjent på årevis, en økende omsorg for og kjærlighet til meg selv og et helt spesielt varmt og sant vennskap jeg har fått takket være urometoden. Jeg klarer det fordi jeg har støtte fra en urolærer som står stødig og varm ved siden av meg i en krevende prosess.
Og etter flere uker med øving synker for inn og ned i magen. Jeg har i noen uker våknet grytidlig hver morgen med et urohugg i magen. Denne morgenen viser «aleneangsten» seg tydelig, ikke gjemt i ei suppe av frykt. Og jeg lurer oppriktig på hvem denne angsten er? Hvor er den fra? «Og nå… skal du være her med meg» hører jeg meg selv tenke. Gang på gang, morgen etter morgen. Og sakte men sikkert blir huggene svakere. De blir færre. Jeg går med uroen i magen, den får lov å være med meg hele tiden. Jeg kjører ikke lenger «gjennom metoden» for å bli kvitt uroen. Den er en del av meg, holder meg «jordet» og i kontakt med meg selv.
Kjenner med glede at det er umulig å være i «bolla» og dermed rase inn i de reaktive mønsterne når det er uro i magen. Det er ikke alltid behagelig, langt i fra. Men nå vet jeg det er sant at bak uro er det deilig ro…