Om å ta ansvar for eget liv – brev til en venn

Av UROlærer Helge Zimmer

Kjære venn,

Det var så hyggelig å se deg sist, og jeg føler meg inspirert av våre prosjekter for tiden. Jeg kjenner igjen at når det er endring og noe nytt i livet mitt kommer det alltid mer energi. Sinnet mitt virker vel slik fordi det jo stort sett mener at det som er – er feil, så når det dukker opp noe nytt får det fortrinn, mer energi slik at jeg skal tro at det er bedre. Skal prøve å holde øye med dette om jeg greier…. Det er jo ikke slik at det å være uro-lærer er urofritt heller. Jeg ser at jeg dykker inn i mønstrene mine når jeg ikke får respons på om klienten vil komme på tirsdag eller ikke. Det er stille og da trigges jo jeg. Det må ha vært noe jeg gjorde galt, jeg burde ha avtalt der og da på fredag bla bla bla…. 

Uansett, så har jeg fått inspirasjon til å skrive igjen helt plutselig. Og temaet som har dukket opp hos meg er ANSVAR. Det å ta ansvar for seg selv i den virkeligheten som er. Jeg har en følelse av at dette er veldig sentralt i livet – og at det er mange aspekter ved det. Så da tenkte jeg å utforske litt rundt det. Jeg vet jo at dette ikke er nytt for deg, men jeg skriver jo mest for meg selv, og for å få en større klarhet i dette selv. Det virker som et veldig stor og altomfattende tema jo mer jeg tenker og forsker på det. Så vi får se om jeg får noe mer klarhet i det. Jeg vil uansett dele det med deg og diskutere det mer – og kanskje er det noe jeg skriver som setter i sving noe nytt hos deg? Eller meg?

Så, hva vil det si å ta ansvar? Livet byr på så mye. Vi opplever stort sett hele skalaen alle sammen, selv om noen kanskje får mer enn andre. Det er gode ting, vanskelige ting og det er vonde ting. Det er også ønskede ting og uønskede ting. Noen ganger opplever jeg det som om jeg kan ta avgjørelser som får den konsekvensen jeg har forutsett, og dermed også den følelsen eller opplevelsen jeg hadde som intensjon da jeg tok avgjørelsen. F.eks at jeg har en oppgave som henger over meg, så bestemmer jeg meg for å gjøre den, fikse det, så opplever jeg en letthet og en lykkefølelse når det er gjort. Det er så godt. Det virker enkelt og logisk. Dersom jeg har opplevd dette noen ganger, kan jeg fort tro at bare jeg gjør det jeg skal så får jeg alltid det ønskede resultatet – den ønskede opplevelsen – som alltid vil være den gode opplevelsen. Så av alle ting som livet byr på tror jeg plutselig at jeg kan ha det bra alltid, bare jeg gjør de riktige tingene. Så er det dette som er å ta ansvar? Tar jeg ansvar vil jo alt da bli godt…

Problemet er jo bare at livet ikke er bare godt. Jeg får ikke til å ordne det slik at jeg får gode opplevelser hver gang. Ikke i nærheten heller. Og dessuten er det jo mange andre mennesker i livet mitt. Det er familien, kona, barna, ekskona. Det er venner og naboer. Det er kolleger, sjefer, ansatte. Det er kassadama på butikken, det er lærere, myndigheter og politikere, det er kokken på restauranten og ikke minst servitøren eller flyvertinnen og alle andre jeg møter på min reise gjennom livet. Og det er jo ikke alltid de greier å gjøre det slik at jeg får gode opplevelser heller. Heller tvert om føles det om av og til. Dessuten bor vi i en verden med vær og vind, og noen ganger regner det og er kaldt. Andre ganger blåser det ned et tre over veien. «Vi seilte for tett opp mot vinden», sa vi på seilturen da masta knakk. Så livet skjer. Også det vonde og vanskelige. Helt utenfor vår kontroll og myndighet. 

Så da er situasjonen slik: Hvis jeg bare gjør det rette får jeg det fint. Siden det er mer behagelig å ha gode opplevelser enn vonde og vanskelige er det det som er målet om jeg gjør alt rett. Det blir meningen med livet – å ha det fint. Så når vi da allikevel ikke har det fint må det jo være noe feil. Da er det noe veldig galt. Jeg har det ikke bra og det kan bare være to årsaker til det. Enten har JEG gjort noe galt eller feil som har forårsaket dette, eller så er det NOEN andre, eller NOE annet, som har SKYLDEN. Disse to konklusjonene er vel årsaken til mye av dramaet vi mennesker steller i stand i det små i hverdagen og i større skala lokalt, nasjonalt og internasjonalt. For det fjerner oss fra virkeligheten og inn en drømmeverden der vi mener at vi eller noen burde gjort noe annet, eller at noe skulle vært annerledes. Da ville det nemlig vært fint istedenfor vondt. Virkeligheten er at det er vondt.

Så hvorfor tror vi på drømmeverdenen istedenfor virkeligheten? Ja det er det jo mange grunner til, og man kan sikkert skrive en bok om det. Så jeg skal ikke se på de tingene nå, men bare konstatere at vi foretrekker det gode og lette istedenfor det vanskelige og tunge. Det er lett å kjenne seg igjen i, men samtidig er det jo interessant at hele menneskeheten først tyr til forklaringen om at noe er feil med en gang det blir ubehagelig. For det skjer jo hele tiden, uansett hvor mye vi prøver å unngå det. Så kan det være feil når det allikevel skjer konstant? På lik linje med det som er godt. Vi sier det som er godt er bra og det som er vondt er dårlig. Men når begge deler skjer like mye kan vi ha belegg for å sette disse navnene på det? Det kan jo være at det som er «dårlig» fører til noe som er mye bedre enn det som er godt – over tid? 

Det hjelper stort sett ikke på virkeligheten å legge skylda på seg selv eller noen andre. 

Selvom vi jo gjør det allikevel. Sier til oss selv at vi må skjerpe oss og gjøre det enda bedre eller kanskje gå til motangrep, kjefte, bruke makt, ta hevn eller på en annen måte sørge for at den andre gjør noe med situasjonen – eller i alle fall får det like vondt som jeg. Alt dette skaper jo bare mer lidelse på toppen av den smerten som er der. For tror man på at det er min eller noen annen sin skyld, flyttes fokuset på løsningen for å gjenopprette tilstanden «fin», «god», «behagelig». Ofte lykkes man jo ikke med det, og da starter det igjen på nytt og det blir en ond sirkel som bare blir mer og mer vanskelig, og vondere og vondere. Sjansen for at det vonde bygger seg opp og tilslutt blir helt uhåndterlig er jo også tilstede. 

Men hva er alternativet? Finnes det en annen måte å nærme seg dette på? Ja, det gjør det – i alle fall i teorien – og noen ganger i livet også. Min erfaring er at dette alternativet blir oftere og oftere tilgjengelig jo mer jeg trener på det. Men det eksisterer bare som et alternativ de gangene jeg kommer på det. Mange ganger er det ikke tilgjengelig fordi jeg er for opptatt med at noe er feil, noe er vondt og jeg finner noen eller noe å skylde på.  

Men alternativet er at jeg tar 100% ansvar for alt som skjer i mitt eget liv. Alt. Det fine, det ubehagelige, det vanskelige og det smertefulle. 

For å kunne gjøre det tror jeg det første som må skje er at jeg kan finne en aksept i meg for virkeligheten. Det å kunne akseptere at vonde og vanskelige ting skjer i livet, utenfor min kontroll, og at det ikke er feil. Det er en uvant tanke i starten siden jeg hele livet har blitt lært opp til det motsatte. Samfunnet er også bygd opp rundt denne strukturen, og jeg syntes vi ser en økende  ansvarsfraskrivelse rundt oss. Alt fra å føle seg krenket, urettferdig behandlet, til å legge skylden på andre; om det er det offentlige, store selskaper som gjør noe vi ikke liker eller politikere. Mange snakker om en større polarisering i verden, og polarisering kommer jo av å mene at de andre tar feil og er feil – mens vi er rett. Så når samfunnet agerer slik, får vi en slags sosial aksept når vi skylder på oss selv eller ting rundt oss i våre egne liv. Så å komme på å gjøre det på en helt annen måte enn alt det som er normalt rundt meg til daglig – ja det er en vanskelig oppgave. Noen ganger umulig.

Men jeg kan trene på det så godt jeg kan. Jeg tror jeg kan bestemme meg for at jeg tror på denne måten å se ting på, og at jeg ønsker å trene på det, ja til og med bestemme meg for at jeg skal gjøre det – men uansett havner jeg like fort inn i fordømmelse og skyldfordeling når det skjer vonde ting i livet. Det er bare sånn det er. Når jeg oppdager at det er det jeg holder på med, blir jobben å være litt vennlig innstilt til meg selv. Øve meg på å kjenne igjen at nå skjedde det igjen gitt, og det skjedde helt utenfor min kontroll. Jeg gjorde ikke noe feil, for det var en helt automatisk handling i meg. Huske på at når jeg skal lære nye ting, tar det tid, og det er ikke bare greit å ikke gjøre det akkurat slik som jeg har bestemt meg for, det er også helt nødvendig og helt uunngåelig. Det er det som er å trene. Det er selve treningen. Etter hvert får man kanskje muligheten til å oppdage det på et tidligere stadium, eller kanskje ikke. Det spiller ikke egentlig noen rolle tror jeg. Treningen i seg selv er viktig. Ikke resultatet.

Etterhvert, over tid med trening og interesse, finner man kanskje en kapasitet i seg selv til å se enda større på de vanskelige tingene i livet. At aksepten tas enda et steg, nemlig i retning at det som skjer er det som er nødvendig og kanskje til og med helt perfekt. At alle opplevelser gir oss muligheter for læring, utvikling og det nye som kommer i livet. At alt som skjer legger grunnlag for selve progresjonen, og at det ikke kan være annerledes. Kanskje man til og med oppriktig kan takke for alle utfordringene livet gir. At det vonde faktisk er en viktig ressurs i livet. Det er jo en av flosklene vi bruker i samfunnet, at «motgang gjør deg sterkere», men det er noe annet å si det enn å virkelig mene det, å stå for det i livet. 

Det har vært lettere for meg å se at utfordringer i livet har gitt et positivt bidrag i etterpåklokskapens lys enn når jeg er midt i det. Men ettersom jeg har sett, og innsett, nettopp det – kan jeg av og til stoppe opp midt i det vanskelige. Innsikten jeg har hatt kan plutselig bli tilgjengelig midt i det vonde. Da kan jeg ta ansvar. Da kan jeg si at dette er mitt, det er ingens skyld, og det skjer meg, og jeg kan få noe ut av det. Da kan jeg lene meg inn mot det vanskelige, være offensiv i forhold til det, og den viktigste måten jeg gjør det på er å spørre meg selv: «Hvordan er det å være meg akkurat nå?», «hvordan kjennes det ut i kroppen?» og ikke minst «kan jeg akseptere at virkeligheten er sånn den er?» og «hvorfor er det som skjer så viktig for meg?». Da retter jeg en nysgjerrig og interessert oppmerksomhet rett på virkeligheten og rett på det vanskelige for å bli kjent med den, for å lære av den – ikke for å få den til å gå bort.

Ofte kan jeg kjenne at smerten blir annerledes og mer håndterlig når jeg tar den selv og ikke kaver rundt med å fordele skyld på meg selv eller andre. Det er litt godt å kjenne at det er bare opp til meg. Det er jo en styrke i det, og den styrken kan jeg gi meg selv når jeg tar utfordringen. Og det er bare jeg som kan gi meg akkurat den styrken i livet. Ingen andre kan det. Man kan peke i den retningen for andre, men selve styrken kommer innenfra meg selv og kan derfor bare gis av meg selv.

Dette ble litt teoretisk kanskje, og ligner mye på det du snakker om ser jeg når jeg leser igjennom, men jeg føler jeg fikk litt mer oversikt over temaet selv. Temaet er både veldig enkelt og veldig komplekst syntes jeg. Men alt man ikke føler man kan er jo komplekst, og det er noen år med læring som ligger til grunn for å være i drømmeverdenen, så det må ta den tiden det tar å nærme seg virkeligheten. Det kan se ut for meg som det å ta ansvar selv egentlig er det samme som å romme uro…. Men det er kanskje ikke helt sant, selv om uro veldig ofte vil være til stede når man aksepterer virkeligheten og tar ansvar for sin egen virkelighet og sitt eget liv. For når man går på tvers av mønstrene og det man har lært, kommer uroen fort. Og så vidt jeg ser nå er det ingen grunn til å tro at uroen skal avta bare man får til dette. Jeg tror den alltid vil være der, så da går ansvar og uro som hånd i hanske, selv om det kanskje ikke er det samme. På meg virker denne vinklingen med å ta ansvar som en fin vei inn i denne måten å se på livet på.  Kanskje det er lettere tilgjengelig enn det å romme uro?

Dersom jeg prøver meg med et praktisk eksempel i livet mitt for tiden. Ryggen. I mange år har jeg kjent en ubehagelig stivhet i korsryggen spesielt om morgenen. Det er litt vondt, men ikke en smerte som kommer så høyt på en smerteskala. Noen ganger er det bedre og jeg er mykere og noen ganger litt værre. En sjelden gang skjer det noe som virkelig slår meg ut, som et kink, som gjør at jeg er satt ut av spill noen dager og jeg har mer vondt en stund etter det. Jeg har kunnet fungere godt i jobb i alle disse årene, men ryggen har vært et stort tema i tankene og oppmerksomheten min. Jeg har prøvd fysioterapeut, naprapat, kiropraktor, akupunktur, massasje, healing, myk seng, hard seng, lege, glutenfri kost, personlig trener, bevegelse, kremer, spikermatte, urter, varme omslag etc etc for å blir kvitt ubehaget og få det bra. Bli frisk. Jeg har vært bekymret for at jeg ikke kan fortsette med den jobben jeg har, at jeg ikke kan gjøre det jeg har lyst til, at jeg skal få det vondt som gammel. Masse tanker og bekymringer som handler om at dette kommer til å bli et enda større problem senere, så jeg må få fikset dette nå. Og det skaper jo stress og press. 

Nå har jeg bestemt meg for ikke å gjøre noe særlig for å fikse ryggen, men å akseptere at den er som den er. Det er vanskelig syntes jeg. Hele tiden kommer tanken om at det uansett er feil at den er sånn. Stemmen i hodet vil diskutere at den løsningen med å ikke gjøre noe som jeg har kommet frem til nå, i alle fall er på trynet. I tillegg er jo det også en løsning, så da er det vel bedre å finne en løsning som faktisk funker. Men ettersom jeg har trent på å ta beslutninger opp i gjennom årene med deg og med mannsgrupper, er jeg jo kjent med at disse motangrepene kommer, og det gir en viss trygghet. 

Jeg kjenner ryggen nå når jeg skriver det her. Det er vondt på venstre side. Jeg sitter, og da er det ofte verst. Automatisk vil jeg pakke sammen og begynne å gå, men jeg sitter her litt til. Kjenner etter hvordan det egentlig føles. Hvordan det kjennes. Det å gå med en gang kjenner jeg. Den første innskytelsen er automatisk. Når jeg sitter kommer det opp flere argumenter som omhandler det å gå. Jeg er sulten, jeg har sittet lenge nok, du skal uansett gå snart – og plutselig kjenner jeg en liten krampe i benet, i nakken. Det er som om ryggen, eller stemmen i hodet (eller begge…?) mobiliserer bredt for å få det som den vil. Men akkurat nå er interessen min vekket. Hva skjer nå? Denne kampen vil jeg være i litt. Jeg puster inn i magen og kjenner hvordan jeg har det. Jeg lukker øynene og kjenner spenninger forsvinner i bena, i skuldrene og en ro kommer inni meg. Ryggen er vond, men den skriker ikke mer om å gå. Det kjennes ut som om jeg har tatt over kontrollen. Ryggen kan være som den er, jeg kan gå eller bli. 

Jeg tar med meg dette fremover, og ser om jeg kan ta ansvar og om jeg kan ta over kontrollen på ryggen når den er som den er…

Jeg kjenner igjen dette fra mitt forhold til røyk og tobakk, andre avhengigheter og oppførsel. Og det var da jeg opplevde at tobakken hadde taket på livet mitt at jeg greide å slutte. Det ble for drøyt liksom. Da var det nok. Nå kan jeg jo ikke slutte å ha rygg (tror jeg ;-), men jeg kan se om jeg kan undersøke mer om jeg tar ansvar, aksepterer eller blir fanget i at det er feil at jeg har det som jeg har det. Jeg reiste meg opp før denne setningen, strakk litt på ryggen og så meg rundt. Da skjønte jeg at om det ikke var for ryggen ville jeg neppe vært så interessert i dette og kanskje ikke skrevet denne teksten heller.  

En av inspirasjonene mine kom da jeg tenkte på dette med fastleger og andre leger som hjelper meg og andre med det uendelige behovet for å finne løsninger. Og jeg kan se at jeg nesten skylder på legen om hun ikke finner noe som kan være årsaken…. Jeg har akkurat vært å tatt blodprøver hos en privat lege. På en måte er det sikkert lurt å se hva som skjer i kroppen og gi den ekstra vitaminer der det mangler. Kanskje er det å ta ansvar, men det er også en slags erkjennelse av at noe er feil og må løses. Hva skjer hvis jeg lar det være som det er og blir litt med det. Jeg har alltid disse to mulighetene, og uansett om jeg velger å gå mot en løsning eller et tiltak, kan jeg uansett bli her litt. Bruke 1-sekundsmetoden. Kan jeg ha det slik jeg har det akkurat nå – akkurat nå? I ett sekund, kanskje ett sekund til – før jeg evt gjør noe med det. Det har vist seg nyttig mange ganger. 

Det er mange interessante vinklinger som kan dukke opp rundt helse, medisin, leger og sykehus. Jeg vil gjerne prøve å huske på å se på virkeligheten, drømmen, løsningen og aksepten når jeg er i de situasjonene fremover. Holde 1 sekundsmetoden høyt hevet og se hvordan den kan brukes i livet. 

Alt godt til deg kjære venn. Dette var fint å forske litt på og skrive ned.

Vi snakkes snart igjen.

Klem fra  Helge