Hvem sin lastebil?

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen og grunnlegger av Barnehageeksperten.no

Dette er en erfaring jeg fikk med meg på tampen av engasjementet mitt i Småfolk barnehage. En erfaring jeg kunne gjøre meg, etter den undervisningen jeg har fått på Uroskolen, ved bruk av uroperspektivet i livet mitt. Når jeg gjør noe nytt, får jeg nye erfaringer, akkurat som barna.

Jeg er inne på et rom i barnehagen. Der er det en gutt som har en lastebil, og leker med denne. Plutselig kommer det en annen gutt og tar lastebilen.

Gutten som hadde lastebilen, henvender seg til meg og sier:

«det var jeg som hadde lastebilen».

Jeg svarer:

« Ja det så jeg, det var du som hadde lastebilen, og nå tok….den".

Den andre gutten observere både meg og den andre gutten. Det er som om han venter på en respons fra meg. Jeg kjenner selvsagt på uro i det som skjer, og tanker som, at "gutten kan ikke bare ta lastebilen, ifra den andre gutten", og at "den må du sørge for at han gir tilbake", kommer i rakettfart. Det kommer også en ide om at, gutten som er, slik jeg ser det, fortvila, må stå opp for seg selv. I tillegg kommer tanker, som jeg tilegner de andre voksne:

«Dette er uansvarlig, og å la det skure og gå holdninger. Barna må jo lære at de ikke kan ta ting ifra hverandre, uten noen konsekvenser».

Jeg registrer redd – redd for å gjøre noe "feil". Likevel lar jeg det gå.

Jeg er rundt de to guttene hele tiden. Den ene gutten kan beskrives som et «rolig» barn, han som hadde lastebilen. Den andre gutten er det, som gjerne har merkelappen, et «urolig» barn, han som tok lastebilen.

På et tidspunkt leker de sammen på bilteppe. Det «rolige» barnet har funne en annen bil, og det «urolige» barnet har lastebilen. De to guttene er liksom ved siden av hverandre hele tiden og beveger seg rundt i rommet. Den «rolige» gutten går jevnlig inn og ut av situasjonen med å si, at det var han som hadde lastebilen. Det «rolige» barnet sier også til han andre gutten, «Jeg kan få lastebilen etterpå".

Plutselig går han, som er «urolig», bort til et bord for å hoppe. Lastebilen blir værende igjen på en benk, der hvor jeg og den andre gutten er. Jeg sitter, sier ingenting – lar det liksom holde på. Venter, hva skjer? Den «rolige» gutten fortsetter å si ut i lufta «jeg vil ha lastebilen», litt lavt og seigt. Lastebilen ligger rett foran han. Slik det ser ut for meg, registrere ikke han at lastebilen nå er fri, og at han kan ta den. Jeg registrere tanker som "si til han at lastebilen er fri, da blir alt bra". Jeg gjør det ikke.

Gutten som hopper på bordet, oppdager plutselig at lastebilen ligger på benken, går resolutt ned fra bordet, bort til benken og tar lastebilen. Det ser ikke ut som om den «rolige» gutten registrerer det heller.

Så er det tid for at den «urolige» gutten skal skifte bleie og forlater rommet, uten lastebilen, og den «rolige» gutten griper fatt i lastebilen med hendene sine. Jeg registrerer at jeg puster lettet ut.

Så kommer den "rolige gutten" i bagrunnen av oppmerksomhetsfeltet mitt. Så plutselig hører jeg (og jeg sitter fortsatt like ved) «det er min lastebil". Det er den «rolige» gutten, som igjen har «mistet» lastebilen. Denne gangen til en jente, som er kommet til, og tar den. Den «rolige» gutten ser på meg – igjen litt fortvilet.

Jeg gjentar det som gutten sier «Ja det var du som hadde lastebilen, og så tok jenta den. Jeg sier: "Kanskje du kan ta den tilbake?»

Den «rolige» gutten har ikke sjans, slik jeg ser det. Men jeg lar det gå. Hvor lenge orker jeg det ubehaget det er, å la det utspille seg det som skjer nå? Jeg har en forestilling om at den «rolige» gutten er forsvarsløs, uten noen form for styrke til å stå opp for seg selv. Mens de andre barna er ufordragelige, og blir selvsagt utfordrende, i forhold til tankene mine, som tror på at "Alle må være snille, høflige, dele og leke med hverandre".

Så er det tid for at jenta skal bytte bleie og forlater rommet. Hun legger fra seg lastebilen i en hylle på andre siden av rommet. Den «rolige» gutten står fortsatt på samme plass og sier at det var hans lastebil, med lav og seig stemme. Inn kommer den «urolige» gutten, som har byttet bleie. Han ser og hører den «rolige" gutten. Han tar et blikk rundt i rommet og får øye på lastebilen i hylla, løper bort og tar den. Deretter løper han bort til den «rolige» gutten og gir lastebilen. Nå er lastebilen i de opprinnelige hendene, ifra da jeg registrerte hendelsen. Phu.

I denne sekvensen fikk jeg mulighet til å gjøre noe nytt, romme min uro, og alle de tankene som kom og gikk, om at det som utspilte seg, var «feil». Samtidig fikk barna holde på med sitt, uten noen form for korrigeringer eller kommentarer, om at det ene eller det andre var noe bedre enn noe annet.