Arbeidsledighet - et laboratorium for utforskning

Av Jan Hopland, elev på URO-skolen og medlem av mannsgruppe.

«Hva gjør du på nå da», spurte en tidligere kollega.
«Jeg er mellom oppdrag», svarte jeg.
«Åja, så du pusser opp og går turer?»
«Ja, nemlig!», kom det kjapt fra meg.

Sinnet mener at arbeidsledig høres verre ut enn å være uten oppdrag, og som selvstendig næringsdrivende kan jeg være enig i det. Jeg har hverken permittert eller sagt opp meg selv så jeg mottar ingen trygd. Prøvde på det en gang og det fjernet friheten og kraften av å være fullt ut ansvarlig for eget liv. Bortsett fra det tror jeg det er noe grunnleggende vi alle kommer i kontakt med når vi ønsker å være i arbeid - men ikke er det. Jeg har vært i slike situasjoner flere ganger og blitt deprimert og frustrert. Prøvd så alt for hardt. Denne gangen prøver jeg å se det fra et uro-perspektiv

Midt i et kraftig snømåketak kom idéen om å skrive en liten rapport og her den.
Jeg burde søkt på jobber og jeg burde hatt en plan. Det er snart to måneder siden forrige oppdrag og jeg burde kommet lenger. Både olje- og bensintank lyser rødt. Alt jeg burde er sinnets oppfatning av at virkeligheten burde være annerledes, så mye vet jeg. Og som i reneste Fredrik Solvang-stil hører jeg de indre kommentarene om at jeg er sær, rar og utenfor den virkelige verden der folk flest lever. Annerledesheten har plaget meg mye gjennom oppvekst og som voksen, men nå vet jeg, for eksempel fra mannsgruppen, at vi er ganske så like alle sammen. Vi har alle måtte undertrykke følelser og sunne responser for at organismen skulle overleve som liten. Vi måtte oppgi å fullt ut være oss selv til fordel for trygghet og tilhørighet.

Derfor blir jeg her med det som er virkeligheten akkurat nå. Et lite google-søk viser til en rekke undersøkelser der 15-25% av arbeidstakere frykter å minste jobben. Å miste jobben kan oppleves traumatisk med tap av mening, sosialt nettverk og økonomi, forteller en psykolog. Alt jeg leser varsler om at det er reell fare på ferde. Sånn kjennes det også innimellom snøbygene.

Utvekslingen med min tidligere kollega førte meg rett til kjernen, til skamfølelsen av å være uten arbeid. Svaret mitt var en automatisk respons, en autoløgn, for å slippe å si det som er sant. Det er ikke sant at jeg går tur eller pusser opp. Jeg rydder ikke i rotet i kjelleren. Jeg prøver ikke å skaffe meg nye oppdrag eller arbeid. Jeg gjør ikke det jeg burde eller er opplært til. Får det ikke til.

Eller, vil ikke få det til. Som jeg skriver kjenner jeg igjen skamfølelsen og den kommer og går med jevne mellomrom. Følelsen av skam forteller meg at det er noe galt et sted. Med meg. Mann snart 56, med mange utdannelser og mye erfaring burde ikke ha det slik. Burde fått det bedre til.

Jeg går i skogen for å felle trær. Hugger ved. Måker snø. Hjelper en eldre tante. Skriver blogg. Når jeg gjør alt dette så faller sinnet mer til ro. Det faller også mer til ro etter klokken 17 og i helgene, merkelig nok! Kroppen og sinnet blir altså rolig utenfor kontortid og når jeg gjør noe uten å tenke på at det skal veksles inn i faktura eller lønn.

Derimot er det i de stille stundene, når sinnet får fritt spillerom, ofte om morgenen før jeg står opp, at kropp-sinn apparatet varsler om at det er fare på ferde. Når tankene om at det er noe feil ved meg eller livet mitt, eller hvis tankene om fremtiden synes håpløse, er det oftest ubehagelig å være meg. Da kan jeg bli urolig, rastløs, trøtt og energiløs. Og det kjennes oftest i solar plexus eller deromkring. Kritikeren har alle kortene klare og spiller ut lat, dum, hjelpeløs, latterlig og virkelighetsfjern. De kritiske og negative tankene får meg igjen i kontakt med skamfølelsen. Ogfordømmelsen av meg selv. Minnene om den lille gutten som ofte ikke følte seg god nok. Som fikk kjeft når han gjorde noe som de voksne mente var galt. Minnene sitter i kroppen og lever i beste velgående som voksen. Jeg retter oppmerksomheten til solar plexus og til brystet. Brystet kjennes trangt og i solar plexus er det varmt og smertefullt. Heldigvis har sinnet fått en ny medarbeider, en medfølende utfordrer som spør om jeg kan ha det slik akkurat nå?

Jeg puster tungt et par ganger og ler litt av det absurde spørsmålet som dukker opp om hva som kommer først av døden og en tom konto… Legger én hånd på brystet og den andre på magen.

Bruker all min vilje på å krype inntil kontakten mellom hender og kropp. Som om tid og rom opphører en liten stund. Ja, det går an å ha det slik i ett sekund, to, tre.… Jeg blir her i kroppen foran peisen en liten stund. Presset om å få til noe avtar. Jeg kan ha det slik nå, og jeg øver meg.

Hver gang går det litt lettere. Noen ganger får jeg det absolutt ikke til, eller er for rastløs til en gang å komme på å prøve. Det er ok det og, må jeg minne meg på.

Jeg får en idé og lager en superoppgave til neste gang noen spør hva jeg gjør på.

«Hva gjør du på nå da?»
«Jeg er mellom oppdrag», svarer jeg
«Åja, så du pusser opp og går turer?»
«Nei. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke ha oppdrag eller jobb. For da kan jeg kjenne på utilstrekkelighet og skam og føle meg ikke god nok. Jeg erfarer at når jeg kan romme virkeligheten slik den er, så blir det lettere å være meg. Da erfarer jeg også å komme i kontakt med ressursene jeg trenger for å få nye oppdrag eller jobb. Som tilstedeværelse, ro, kreativitet, selvtillit og handlingskraft.
Og medfølelse.»