Et naturlig møte med uro
av Jan Hopland, Uro-elev og hjortejeger.
I går ettermiddag klarnet det opp og jeg fikk lyst å gå en langsom tur i skogen min. Kjente hvor godt det var for kropp og sjel, det er ikke så ofte jeg kjenner for å gå langsomt. Føle hvert steg, være tilstede i skogen og i det sanselige. Gå tur kun for å gå tur. Så er jeg ved den innerste benken, vil gå opp på toppen men kjenner meg sliten, en uke med virus har tatt på. Blir værende akkurat der med sliten en liten stund. Så begynner beina å gå oppover, og som ved et trylleslag forsvant sliten.
Jeg har jaktet hjort her de siste årene så jeg vet litt om hvor jeg skal gå forsiktig og ikke. Og litt om vind og terreng. Jakt og uro-utforskning er et avsnitt for en annen gang. Og der jeg stiltrer meg forsiktig frem med fornyet energi fikk jeg øye på de rett foran meg - en kolle og fjorårskalv som gikk og spiste av skogens matfat. Vinden kom rett i mot så de været meg ikke og de lysflekkede rumpene lyste rett imot meg. Normalt ville jeg fortsatt å gå men den friske vinden imot innbød til å snike meg nærmere. Akkurat i det jeg skulle til å stige ut på myren for å komme enda nærmere snudde kalven seg plutselig. Jeg frøs til i stillingen, på huk sittende på én fot. Hjortemoren snudde seg også. Kjente adrenalinet steg og der satt og sto vi i stillhet, ca 50 meter fra hverandre. Tre levende skapninger som møttes i skogen i den blå timen. Jeg kjente pulsen slo litt ekstra hardt og tenkte at den bøyde høyrefoten ville komme til å bli vond etterhvert.
Hjorter er nysgjerrige av natur. Der jeg sitter på huk i mørke klær skjønner de at dette «noe» ikke hører hjemme her. De lurer på hva jeg er og jeg kan se at sansene deres er skjerpet. Ørene roterer som om de skanner for andre lyder. Jeg sitter så urørlig jeg klarer og blir oppmerksom på at den høyre hånden har tatt tak rundt den venstre. Stillingen er ubehagelig. Det er stirrekonkurranse i skogen. Så bjeffer hjortemammaen høyt og kort, slik hjorter gjør når de varsler om fare. Jeg kvepper til og kjenner nakkehårene reiser seg. Hun står der så vakker og høyreist og stirrer rett mot meg. Så bøyer hun hodet mot bakken som for å spise et eller annet, eller lure meg til å bevege meg, for i neste sekund å rette seg raskt opp igjen. Så begynner hun å gå mot meg. Langsomt, steg for steg nærmer hun seg. Stopper opp og bjeffer én gang til. Går noen skritt nærmere. Stopper. Sansene mine skjerpes. Hun bjeffer igjen og jeg lurer på om det er flere hjorter i nærheten som hun vil varsle.
Høyrefoten verker mer og mer, og jeg tenker på at jeg skulle ønske jeg hadde vekten på begge beina, og i det minste på hele foten. Typisk at det må komme kritiske tanker nå midt i dette møtet!
Men jeg vil ikke reise meg. Ikke nå. Det er ikke mer enn ca 30 meter mellom oss. Kalven har stått helt urørlig siden moren begynte å undersøke denne mystiske fremmede. Moren begynner å kikke seg til venstre der skogen er. Jeg tenker hun sjekker ut fluktmulighetene og at det nærmer seg en slutt her nå. Men jeg skal ikke gi meg. Kom nærmere, tenker jeg. Jeg bare må lene kroppen litt forover og i det samme begynner kalven å bevege seg sakte mot skogen. Hopper elegant over en ledning. Jeg ler inni meg. Fikk vel nok av morens utforskning. Typisk ungdom. Moren følger like etter. Så er de plutselig borte, og inne fra skogen hilser hun farvel med et siste bjeff.
Jeg reiser meg og kjenner blodet strømme tilbake i foten. Og kjenner på glede over dette møtet. Og på at livet plutselig serverer når jeg mest trenger det. Det blir en påminnelse om tillit til livet, på at alt er ok, selv om jeg ikke kan se løsningene. På vei hjemover tenker jeg på hvordan hjorten møtte uroen sin med nysgjerrighet og aktsomhet. Den værer fare fra all sin samlede erfaring men holder mulighetene åpne.
Flykter ikke i panikk. Den bevegde seg mot uroen, ikke fra.
Sånn som vi holder på med, vi som jobber for uroen.
Vel hjemme smiler jeg av å lese om kraftdyr at et møte med hjorten; «kan vise deg betingelsesløs kjærlighet og godhet som vil gi deg kraft og mot til å møte din frykt, og å gi slipp på den.»
Naturen har noe å vise oss og jeg deler med deg som synes det er vakkert og rart og fint at det som skjer, det skjer.