Aksepten er veien inn til å romme uro

Av UROlærer Helge Zimmer.

I helgen ble uroen trigget voldsomt. Det var stesønnen min, som det ofte er. Han er den tydeligste triggeren, eller knaggen, for min uro for tiden. Hvordan han er, hvordan han ikke er – hva han gjør og hva han ikke gjør, hvordan han gjør ting, hva han spiser etc etc trigger meg veldig. Han har vokst opp i en annen familie i et annet land, med helt andre tradisjoner – og ikke blitt formet av mine mønstre siden han ble født. Så våre mønstre kolliderer – og det er vanskelig for oss begge. Jeg merker det så godt hele tiden, men det virker helt umulig å gjøre noe med. Når jeg ser tilbake har jeg nok allikevel sakte men sikkert greid å ta de vanskelige tingene tilbake til meg selv og ikke fyre det tilbake på han som løsninger oftere og oftere. Forslag til løsninger til hvordan han må endre seg. Forslag som jeg jo mener godt, men som egentlig kommer bare så jeg skal få det mer fredelig inne i meg.

Men dette er på langt nær over, og innimellom skammer jeg meg for at jeg som voksen, og urolærer, ikke greier å håndtere dette bedre. Og det blir mye verre, både for han og meg, når barna mine er på besøk på gården. Det er ikke så ofte de er der, og oftere og oftere ønsker de heller å være i byen for å være med venner istedenfor å henge med faren sin og stesøsken de også syntes det er vanskelig å være rundt. Så i helgen var vi alle samlet – og de automatiske reaktive mønstrene fikk fritt spillerom. Jeg gjorde mye med barna mine og kona mi gjorde mye med sine. Rundt middagsbordene var det trykket stemning, som vanlig. Noen tar mye plass og andre prøver nesten å gjemme seg. Det er vanskelig for alle, og det er vondt å oppleve. Men så går det liksom over når vi kommer oss vekk fra bordet. Da vi skulle legge oss så jeg at det var noe med kona, og spurte hva som skjedde. Hun fortalte at sønnen hennes hadde det veldig vondt og hadde grått mye. Det var så vondt for han å se at jeg oppførte meg helt annerledes med mine barn og at han følte seg ensom, lite ønsket og liten. Det er ikke bare det jeg sier, men også hvordan jeg oppfører meg, er naturlig, og sikkert hvordan jeg utstråler at de er fine som de er, i motsetning til hva jeg utstråler overfor han. Han tar avstand og gjemmer seg på rommet sitt for å slippe å føle denne smerten og jeg (og barna mine også) rettferdiggjør det vi gjør med at han jo ikke er interessert i oss eller det vi driver med….. Han, og sikkert kona mi også, skulle ønske jeg kunne ta han med på øvelseskjøring, lære han å kjøre båt, at han kunne hjelpe meg i arbeidet på gården og lære av meg  – samt at han lengter etter fysisk nærhet.

Dette var et hardt slag. Smerten kom umiddelbart i kroppen. Jeg vet jo alt dette godt – og det ble så tydelig at jeg bare skyver det unna. Det var også vondt å se kona mi gråte mens hun fortalte dette. Virkeligheten kom nærmere og ble tydeligere. Det var vondt i brystet. Stramt, hardt og jeg kjente at energien fløt fra kroppen ut igjennom armene og bena, som jeg så ofte har kjent det før. En kollaps eller en «freeze» jeg kjenner fra mange situasjoner i livet mitt. Det er den strategien og forsvarsmekanismen som tydeligst har utviklet seg hos meg. Det kom en stor skyld over meg. At det er jeg som har ansvaret for dette og det er jeg som må fikse det. Det er jeg som er den voksne, og jeg må skjerpe meg. Samtidig kjenner jeg at det er sant at jeg gjør så godt jeg kan, og at det fortsatt er sånn at det er avstand mellom meg og stesønnen min. Det er vanskelig for meg når han er rundt meg og det er vondt for han når jeg er som jeg er. Det kjennes ut som om alle drar i meg, stesønnen min, kona mi og barna mine. Alle fra hver sin kant. Jeg blir en seigmann som mister meg selv. Håpløsheten treffer meg, skyldfølelsen likedan. Hva skal jeg gjøre? Jeg aner ikke? Jeg prøver å kjenne på uroen, men får ikke tak i den. Det er vondt og tankene fortsetter å kverne – det er vondt og dette burde jeg få til.

Så skjer det en endring. Det starter kanskje med at jeg kommer på hvem jeg er. At det som skjer i livet mitt er som fargelegging av den uendelige, tomme og perfekte skjermen livet mitt egentlig er. At jeg er større, og at alle dramaene og hendelsene ikke egentlig er det de utgir seg for å være. Med, eller kanskje før, den erkjennelsen får jeg plutselig tilgang til noe nytt. Aksepten for virkeligheten. At selv om jeg skulle ønske at alt dette dramaet var annerledes – er det ikke det. Jeg gjør faktisk så godt jeg kan, og det er fortsatt vondt. Det er ikke så rart at jeg er annerledes med mine egne barn enn med stesønnen min. Hvordan jeg kunne tenke meg at det var blir da mindre viktig. Jeg kan ha en intensjon om å nærme meg han mer, men det er ikke noe poeng i å piske seg selv fordi jeg ikke får det til like greit som tankene mine mener at jeg burde. Om han, og kona mi, ønsker å legge ansvaret på meg får de gjøre det. Men jeg kan ikke ta det ansvaret. Jeg kan bare ta ansvaret for meg selv. Og jeg vet at jeg er glad i han – ja til og med at jeg elsker han, og at han kommer til å være i hjertet mitt resten av mitt liv. Han kommer til å være en del av livet mitt også på en eller annen måte, og jeg skal forsøke så godt jeg kan å ta steg mot han. Jeg også lengter etter nærhet, men jeg kan aldri bli faren hans, eller kanskje ikke farsfiguren heller, men jeg kan øve meg på å nærme meg han. Innenfor det feltet som handler om min utvikling, er han kanskje den viktigste brikken. Han treffer meg hardest akkurat der det gjør mest vondt, og jeg kommer i direkte kontakt med mine dype sår. Og det er akkurat der jeg har størst potensiale for vekst – om jeg bare våger å møte det. Jeg spurte han om han ville være med meg å sette ut båten i morgen, onsdag, og det ville han. Så da øver vi der. Begge to sikkert. 

Når muligheten for aksept kommer kan jeg romme uroen på en helt annen måte. Dvs, da kan jeg romme den, være sammen med den, være vennlig og faktisk ikke bare ønske den bort.

Mange ganger i min utforskning av uroen har jeg trodd at jeg har rommet uroen, for å finne ut etter noen minutter, noen timer eller noen dager – ja til og med uke(r), at det er ikke det jeg holdt på med. Jeg har kjent på det vonde, men ikke åpnet opp for det. Jeg har latt meg lamme av den store smerten, og trodd at jeg har vært sammen med den. Men jeg har jo ikke ønsket den velkommen, ikke akseptert den. Så nå ble det klarere for meg hvordan aksepten må være tilstede før jeg virkelig kan romme uroen. Det er jo lite å gjøre med denne innsikten kanskje – men i allefall er det kanskje mye viktigere å spørre, og lande, «er du for eller i mot den følelsen?» enn å beskrive smerten i kroppen. Når jeg ser tilbake har jo Caspar gjort dette hele tiden, men det har ikke landet i meg som det gjorde nå. Dette er kanskje det samme, men det ble fint for meg å bli enda bedre klar over at veien inn er aksepten. Det kan jeg utforske videre for meg selv og bruke når jeg utforsker uroen sammen med elevene mine. Virkelig undersøke aksepten av virkeligheten, aksepten av at de rundt meg, aksepten av det rundt meg, aksepten av at det er smerten som skaper noe nytt – som er veien til gleden, nærheten og kjærligheten. Og kanskje under alt – aksepten av hvem jeg er.