Å være tilstede med barn

Av UROlærer Monica Stubkjær

Nevøen min og jeg var alene hjemme. Vi satt og tegnet med de nye tegnesakene hans. Plutselig fikk han veldig savn etter pappaen sin og begynte å gråte. Jeg ble urolig, tankene sa «hva om han ikke roer seg, hva om han rabler helt, hva om jeg ikke takler det» 

Den første tanken som kom var at jeg bør finne på noe, sette på TVen, finne en ball? Men i stede satte jeg meg ned i sofaen, strakk ut armene og han krøp opp i fanget og la armene sine rundt meg. Jeg lente meg tilbake, lot meg synke ned, gjorde meg tung. La hånden på ryggen hans og kjente på pusten hans. Kjente ryggtavla hans gå opp og ned. Kjente samtidig min egen pust. Og kjente uroen som satt i brystet. Så satt vi sånn. Lenge. Etter en stund roet pusten hans seg. Vi satt slik en god stund. Sa ingen ting. Så spratt han plutselig opp og sa «Nå kan vi tegne igjen!»

Jeg satt igjen med en uendelig kjærlighet til denne fantastisk nydelige nevøen min og ikke minst kjærligheten til meg selv.