Denne uro

Av Kristin Benestvedt, elev på UROskolen.

I denne teksten tillater jeg meg å komme med noen betraktninger rundt vår tids forståelse av hva det vil si å være et menneske, og hvordan vi tilnærmer oss hverandre når livet gjør vondt. Målet er ikke å komme med løsninger eller svar, snarere tvert imot. Jeg ønsker bare å lufte noen tanker, og forhåpentligvis bidra med noen perspektiver på livet og dets opp- og nedturer. 

I mediene får vi høre at ingen sykdomsgruppe reduserer pasientenes livskvalitet mer enn psykiske lidelser, og at få andre sykdommer leder til større tap av friske leveår. Det rapporteres om at omtrent halvparten av oss vil oppleve en psykisk lidelse/plage i løpet av livet. Vi blir også møtt med overskrifter om at psykiske helseplager er økende blant ungdom. 

Legeforeningen definerer psykisk lidelse som «en fellesbetegnelse for lidelser og sykdommer som er kjennetegnet først og fremst ved subjektivt sterkt plagsomme psykiske symptomer over lengre tid, med samtidig redusert funksjon i dagligliv eller arbeid i forhold til hva som var personens vanlige funksjonsnivå før lidelsen debuterte».

Historisk sett har synet på psykisk lidelse gått i flere faser. I oldtiden trodde man at enkelte mennesker var besatt av guder og demoner og dermed tapte herredømme over seg selv og sine handlinger. Etter hvert utviklet forståelsen seg til at «galskapen» var ubalanse i de fire kroppsvæskene blod, flegma og gul- og svart galle. Filosofer som Descartes, som levde på 1600 tallet, så på menneskekroppen som en maskin og «galskap» som et utslag av en kroppslig defekt. Filosofen og legen Locke så ulike former for galskap som kognitiv svikt. Locke blir regnet som en viktig forløper for psykologien. På 1800-tallet oppstod fagdisiplinen psykiatri, i betydningen en medisinsk spesialitet om sinnssykdom. Det utviklet seg en forventning om at psykiatriske institusjoner skulle gjøre folk friske, ikke bare oppbevare dem. Fra midten av 1800 tallet ble arv veldig fremtredende i forståelsen, og beskrivelse av tilstand ble viktigere enn forklaring for psykiatrien. Det utviklet seg detaljerte diagnosesystemer basert på kliniske beskrivelser. På 1900 tallet kom ulike former for psykoanalyse, og det ble viktigere å forklare sykdomstilfeller enn å klassifisere dem. I mellomkrigstiden og etterkrigstiden eksperimenterte psykiatrien med ulike former for sjokkbehandling og lobotomi. Fra 1980 årene ble psykiatrifaget igjen opptatt av klassifisering og diagnostisering. 

For å illustrere at vi fremdeles står i en diagnosekultur kan jeg nevne at tidligere kunne milde til moderate depressive reaksjoner være tilstede ved normal sorg, uten at det ble sett på som psykisk lidelse. I 2013 ble den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 endret til at depressive reaksjoner i kjølvannet av tap nå kan diagnostiseres som en depresjonsforstyrrelse etter 14 dager. Det er altså satt en tidsfrist på hvor lenge man kan sørge over sine nærmeste før det blir ansett som sykelig. Sjenerthet er også blitt en diagnose som det er mulig å behandles for. Vi kan også spørre oss hvorfor gutter født fra oktober til desember troner høyest på ADHD statistikken. 

Avsnittet ovenfor er en forenklet framstilling av hvordan synet på psykisk helse har utviklet seg gjennom tiden, men den viser at menneskesinnet alltid har interessert oss, og mye har blitt prøvd for å fjerne psykiske plager. 

Uansett hva man har ansett som årsaken til psykiske lidelser og hva man har ment er riktig behandling, så har det alltid vært et underliggende premiss at når det som defineres som psykiske problemer inntreffer så har noe gått fra «riktig» til «feil». Det ligger også implisitt i denne forståelsen at det er handler om å gjøre det man kan for å unngå å bli rammet av psykiske plager. Vi mennesker er løsningsorienterte og dersom noe er feil er vi opplært til at det må fikses. 

Status per dags dato er, på tross av mange forsøk på å fjerne «problemet», at rapporterte psykiske helseplager øker. Selv om vi har kommet langt med tanke på åpenhet og respekt for at psyken vår er en like viktig del av oss som den fysiske helsen er, er det fremdeles skambelagt for mange å snakke om at livet kan føles vanskelig. Det arrangeres kampanjer som oppfordrer til åpenhet, til å tørre å snakke om det og å søke hjelp. Det gjøres mye godt arbeid for å bedre folks psykiske helse, og det er en het politisk debatt rundt hva som skal til for å løse et av våre største og dyreste samfunnsproblemer.

Det har de siste tiårene vært et sterkt fokus på å sidestille kropp og psyke, og å få aksept for at psykiske lidelser er reelle sykdommer på linje med fysiske. Det har vært viktig å bli tatt på alvor og å bli anerkjent som syk, selv om sykdommen ikke nødvendigvis er synlig. Man har også kommet langt i å anerkjenne at tanker og følelser kan kjennes fysisk i kroppen, og at fysikk og psyke ikke nødvendigvis kan skilles fra hverandre. Heldigvis har vi fått en mer helhetlig tilnærming til mennesket. Jeg tror dette har vært et viktig og nødvendig arbeid. Jeg frykter likevel at dette sykdomsfokuset har ført oss på et sidespor. Det kan henge sammen med at man lettere får tilgang til hjelpeapparatet dersom man får en diagnose, men jeg er usikker på om det er nyttig å klassifisere så mange av oss som psyke. 

Min hensikt er ikke å kritisere hjelpeapparatet eller enkelte yrkesgrupper. Fagmiljøene strides også om dette og kompleksiteten er stor. Intensjonen med disse refleksjonene er heller å se på hva vi gjør, resultatet av hva vi gjør og hvorfor vi evt. gjør mer av det som ikke ser ut til å gi ønsket effekt. Jeg drister meg også til å spørre om vi kan våge oss på en ny tilnærming? 

Hva om vi endrer premisset for hele vår forståelse? Hva om vi aksepterer lidelse som en del av det å være menneske? Hva om vi i stedet for å prøve å reparere det vonde som dukker opp i livene våre, ser på det som et tegn på at vi er i live? Kan vi tenke at psykiske lidelser ikke er en feil som er oppstått og som nødvendigvis må fikses? Min påstand er at gode og vonde følelser og tanker vil strømme gjennom oss så lenge vi lever. Vår første respons som mennesker er å ønske å fjerne det som er ubehagelig. Vi vil også gjerne finne årsaken til at det skjer. Kan det være noe fra barndommen? Er det noe i genene? Kanskje for mye stress? Årsaksforklaringene er mange og det kan sikkert være hensiktsmessig å forstå og finne sammenhenger, men jeg er ikke overbevist om at alt kan forklares. Det er kanskje bare menneskelig at livet svinger? 

Noen ganger blir sanseopplevelsene og følelseslivet vårt så intenst og overveldende at vi trenger hjelp til å håndtere det. Jeg mener absolutt ikke at vi skal slutte å hjelpe hverandre. Jeg tror bare innfallsvinkelen til hvordan vi nærmer oss problematikken er moden for endring. Jeg mener heller ikke å påstå at psykisk sykdom ikke finnes. Jeg vet bare ikke om sykdomsfokuset som er nå fører oss dit vi ønsker.

Jeg tror konteksten for å søke hjelp ville vært en helt annen hvis vi kunne sluppet stresset rundt følelsen av å ha blitt «en av dem». Balansen i relasjonen med en hjelper kunne vært en annen hvis vi hadde sett på hverandre som likeverdige. Hjelperne er ikke nødvendigvis «friske» personer uten defekter som skal helbrede «syke» personer med feil og mangler, men mennesker som også har erfart livet på godt og vondt.

Kanskje vi må lære oss å bli gode på å ha det dårlig, heller enn å lære oss hvordan vi skal unngå alle former for ubehag. Hva om barn og unge hadde blitt lært opp til å møte seg selv med aksept og forståelse når livet gjør vondt, heller enn å bli møtt med velmenende voksne som ønsker å fikse dem. Kanskje vi heller burde trene på å være sammen med følelsene våre, og være i virkeligheten som den er, i stedet for å være så opptatt av å snakke om at virkeligheten burde vært annerledes. Hva er det vi kommer i kontakt med? Hva er det vi kjenner? Kan vi være sammen med det en liten stund og erfare oss selv? Jeg er nysgjerrig på hva som kunne skjedd dersom vi bare fikk lov å være som vi er, i alle livets faser. Jeg tror i alle fall ikke det kan skade å utfordre oss selv litt.

Vi tror ofte at endring må starte på systemnivå, men endring skjer ofte ved at noen få begynner å gjøre noe annet. Det krever mot å tørre å ta en annen stemme enn den gjeldende. Det er fare for å bli utstøtt, kritisert og å framstå som både kunnskapsløs og truende. Likevel er vi helt avhengig av at noen våger, for at verden skal utvikle seg. Endring kan også spores i måten vi bruker språket vårt. Jeg foreslår at vi starter med å bli bevisst på hvordan vi snakker om psykiske utfordringer. Noe skurrer når barn sier at de har sosial angst, heller enn at de gruer seg, og at de er deprimerte heller enn lei seg. Det er viktig å anerkjenne og validere følelser når livet er tøft, men jeg tror vi med fordel kan tone ned avviksfokuset.

Jeg overlater til fagmiljøene å ta stilling til hva som skal klassifiseres som sykdom. Det jeg har utfordret i disse refleksjonene er tilnærmingen til mennesker som opplever livet som krevende, og språket vi bruker. Jeg tenker også på en liten historie jeg fikk gjenfortalt her en dag. En lærer på medisinstudiet skal ha sagt at en frisk pasient er bare ikke blitt skikkelig undersøkt ennå. Det er noe å tenke på.

Jeg lurer på hva det gjør det med vår egen selvforståelse å leve i en diagnosekultur. Er vi både i ferd med å sykeliggjøre det normale og normalisere det sykelige? Det eneste jeg vet er at ingen av oss liker når livet gjør vondt. Vi vil helst bli kvitt smerten så fort som mulig. Paradokset er at alt arbeidet vi legger ned i å få det vekk gir skuffende resultater. Livet skjer, og når det er vår tur har vi forhåpentligvis noen i nærheten som rommer hele oss, noen som kan være sammen med oss mens det står på, heller enn å gå gjennom sjekklista og se hvilken sykdomskategori vi passer best inn i, og hva som skal til for å fikse oss. Kanskje det er via smerten vi får tilgang på ressursene våre? Jeg synes Staveland sier det så fint i Vampsangen «Denne uro»: 

Må min uro holda stand

Som vind, som bål og brann.

I alt eg har av tilmålt tid:

La min uro forbli.