Å være redd

Av UROlærer Øyvind Johansen.

Nå står jeg midt oppe i det. En stor hendelse i livet mitt har skapt mye uro i meg lang tid. Jeg er kjent med å ha uro. Uro er et smertelig ubehag.  Uroen kan kjennes i magen, mellomgulvet eller halsen. 

Kroppslig uro er jeg egentlig ikke redd fordi det er bare en smerte, men tankene derimot er jeg redd for.  Tankene trigger og de utvikler seg som et ukontrollert mareritt. Tankene vokser, de skaper sannheter, de skaper historier akkurat som et eventyr. 

Det som er den store triggeren akkurat nå er møte med andre. For det første er jeg redd for at jeg kan skape ubehag eller skuffelser hos andre mennesker. Videre er jeg er redd for at jeg ikke har levert bra nok. Jeg er redd for å bli avslørt for ikke å være god nok. Jeg er redd for å stå opp for meg selv.

Når tankene kommer er det noen ganger lett å søke ned til uroen, mens andre ganger er det vanskelig. 

Den klumpen i magen, suget i brystet kjennes overkommelig å være sammen med, men allikevel kommer tankene. Tankene kan komme veltene over meg som ett dusin tankser og en hær av soldater. De valser over meg, gnir inn meg inn i tanker, kjører meg ned i gjørma. Det er som å være ett innsekt på fluepapir, jo mer motstand mot tankene, jo hardere setter jeg meg fast. Når jeg sitter klistra i fluepapiret er det vanskelig å finne tilbake til friheten der ressursene mine er. Akkurat sånn har jeg det nå. 

Men hva skjer? Fluepapiret mister sin kraft i lyset av oppmerksomheten som blir flyttet bort fra tankene og mot den kroppslige smerten, og som en livskraftig blomst vokser ressursene fram og sprer seg til hver en celle i kroppen.