Søppel i garasjen

Av Camilla, elev på UROskolen.

Søppel i garasjen igjen! Du hellige jul! 

Når restsøpla er full i søppelkassene nede langs veien vår, er mannen min og jeg uenige om hvordan vi skal gå fram for å løse floken: hvor skal vi gjøre av dette fram til søppelbilen kommer neste gang?

Jeg vil kjøpe en kommunal restsøppelpose, som jeg setter i spisskammerset vårt og legger posene med våre etterlatenskaper oppi og knyter godt igjen. Mens mannen min synes garasjen er et passende sted for nevnte poser. Da ubeskyttet, uten en ekstra pose rundt!

Det er lenge siden vi har hatt mer restsøppel enn søppelkassen kan romme, så jeg har vært skånet for uroen dette har gitt meg en god stund. Men tror du ikke jaggu jeg her om dagen fant 2 poser i garasjen! Mannen min har igjen løst utfordringen på sin måte!

IIIIIIIK! Jeg får så mye uro av dette at jeg må sette meg nedpå litt. Jeg ser for meg scenarioet: rotter i garasjen! Jeg ser for meg en familie på en mor og en far, med 32 rottebarn! Og de er i full gang med å finne seg godt til rette mellom sykler og ski.

Mens uroen er på topp skjønner jeg heldigvis at jeg må ta i bruk det jeg har lært av Rikke, min URO-lærer: Takk mannen din for uroen han gir deg.

Som om ikke søppel i garasjen er nok liksom! Jeg skal takke han i tillegg! Så litt motstridene sender jeg en messenger til mannen min, hvor jeg takker for at han gjør noe som gir meg så mye uro. Takker for at jeg da får mulighet til å øve meg på å bli der sammen med den til den avtar. Og mens jeg skriver dette til han, får jeg så lyst til å le! Jeg ler og ler mens jeg skriver til han, fordi jeg kjenner på roen som kommer når jeg velger denne måten å håndtere opplevelsen på.

Vanligvis pleier jeg nemlig å bare surne og gå rundt resten av dagen og irritere meg over mannfolk, som er så teite som velger å legge søppel i garasjen!  I tillegg sender jeg en melding med sureemojier til ei venninne, og får trøst for at mannen min gjør så mye rart! Jeg gidder ikke snakke med han, han merker med èn gang at jeg er sur og da blir han usikker. I tillegg bruker han mye tid på å prøve å finne ut hva han har gjort galt. 

Og det kommer han jo ikke på! For i hans øyne har han ikke gjort noe galt! Han synes jo det er mye bedre med søppel i garasjen, enn søppel i spisskammerset hvor vi har maten vår er og hvor vi ferdes hver eneste dag!

Så mens jeg skriver til mannen min, takker han og ler høyt, kommer roen og jeg innser at hans løsning ikke er så gæern allikevel og jeg blir varm, i hjertet mitt av å tenke på at det er deilig å være to tross all uro han gir meg. Og at virkeligheten kan se annerledes ut når man blir der sammen med uroen sin, og at det er fint med flere vinkler å se ting fra – her i denne litt rare og mest fine verden vi lever i.