Å lene seg inn

Av Tonje Kyte, elev ved UROskolen

Jeg kjenner på det og finne sin stemme, sitt uttrykk, sin plass. 

Jeg kjenner på naturen, hvordan den støtter og ubetinget er her for meg, for deg, for alle. 
Og hvordan vi alle 
er en del av den.

Jeg tenker på sopper som kobler seg på trær og gir beskjed til andre trær om at et tre lider nød, 
slik kan de andre trærne prøve å hjelpe det, redde det ved å sende næring til det. 
Jeg tenker vi mennesker har noe å lære der. 

Jeg tenker på ting jeg ikke forstår, atomer, molekyler, materie og energi. 

Livet som tvinner seg gjennom alt og gjør oss alle til en del av alt. 

Jeg tenker på uro og ro, 
om å lene seg inntil å være med det som er. 
Her. Nå.

Jeg tenker på å lene seg inn til de man er med, og jeg tenker på å ta imot etter man har lent seg inntil… 

Jeg tenker på hvordan alle har sin helt unike sang, dans, stemme, uttrykk.
Og hvordan vi ofte leter etter oss selv i andre eller utenfor oss, mens det vi kan gjøre er å vende blikket inn hvor svarene er og alltid har vært. 

Og jeg tenker på ting som gikk “galt”, men som egentlig kanskje var helt rett. 
Jeg tenker på sårbarhet på hvordan noen elsker det og andre hater det, uten å egentlig vite hva det handler om. 

Jeg tenker på å være med det som det er, istedenfor å hele tiden ville bort fra noe, bli noe, være noe, vise noe. 

Jeg tenker på å romme seg selv, og å være god og vennlig med seg selv, elske seg selv også alle ripene og arrene, ja akkurat slik en er. 

Jeg tenker på tingene vi ikke vil se og være med, og hvor slitsomt det er å holde de borte.  

Og jeg tenker på hvordan akkurat det vi vil bort fra, er kanskje er veien til friheten om vi vender oss mot det. 

Jeg tenker på lyset i oss,  som vi av forskjellige grunner føler vi må gjemme. 
Jeg snakker om lyset noen bare måtte ha, fordi sitt eget mørke var for tungt å bære.. 
Jeg snakket om å våge å se og snakke om det, i stedet for å slukke en annen sitt lys. 

Det er det lyset jeg snakker om, det indre lyset som du en dag trodde du måtte skjule for å dele det ble for skummelt,  jeg snakker om plassen som forsvant med lyset du kapslet inn,  og hvor trangt det ble, og hvor trangt det trengte å være for at ting skulle være utholdelig. 

Jeg snakker, om kroppens iboende intelligens om hvordan den redder oss, ved å slå av seg av eller på eller rømme. 
Jeg snakker om hvordan kropper slår seg av og hvordan det kan redde liv, og at slike ting bærer en dypt dypt inni seg, og for at det skal slippe, må du være med det du kanskje ikke vil være med, og du må være med det med vennlighet og nysgjerrighet og kjærlighet. 

Varsomt og tålmodig kobling for kobling skaper du slik nye nettverk og koblinger i hjernen, nye mønster.  Vikler deg ut av det gamle, vonde, skumle satte, det som egentlig er for skummelt å se på. 

Men nå bare velger du deg.