Tjukkabollafeita
Av Siw Bekkhus, elev på UROskolen
Jeg ligger i sengen, og kjenner at lårene mine har est ut. Det samme gjelder overarmer og mage. Og når jeg skulle i nyttårsselskap, og ha på meg de høye støvlettene, merket jeg at leggene var tykkere. Hjelp! Nå blir jeg tjukk igjen! Jeg kjenner frykten stikke i meg. Raskt, før oppmerksomheten automatisk flyttes vekk fra kroppen. Opp i hodet, der jeg får tanker om at «i morgen må jeg skjerpe meg», eller jeg griper etter mobilen og scroller meg vekk fra temaet. Når jeg nå forsøker å dele med dere, kjenner jeg klumpen i halsen og gråten presser på. I magen er det en sprettball som fyker rundt. Jeg begynner å lære litt nå, etter å ha gått på Uroskolen en stund. Jeg kan kjenne at noe foregår i kroppen, og være sammen med det en liten stund. Det kunne jeg ikke før.
Jeg ønsker å dele litt med dere om et av mine hoveddramaer i livet; vekt og bruk av godteri som følelsesregulering. Som barn fikk jeg ukelønn, og etter hvert lønn for barnepass i nabolaget. Pengene brukte jeg på godteri. Når jeg kom hjem fra skolen, satte jeg meg til i sengen med dyna rundt meg. Der leste jeg tegneserier og spiste godteri. Jeg var ofte proppmett når moren min ropte at det var middag, men det våget jeg ikke å si. Dermed spiste jeg middag i tillegg. Til tross for dette, holdt jeg meg normalvektig. På ungdomsskolen begynte det blant jentene å bli mye fokus på vekt, og det var vanlig å holde på med å drikke ubehagelige ting for å klare å spy. Jeg klarte aldri det, og var misunnelig på de som klarte det. Jeg følte meg tjukk, selv om jeg fortsatte å være normalvektig til tross for bruken av godteri som følelsesregulering. I voksen alder, etter å ha født 3 barn relativt tett i tid, fikk jeg problemer med å komme tilbake til det som anses som normal vekt.
Jeg skal ikke gjøre historien om vekt altfor lang, men det gikk opp og ned gjennom årene. Et typisk jojoslankeforløp, der jeg gikk ned opptil 30 kg, for så å gå opp enda mer. Til slutt veide jeg 111kg, og kvalifiserte for slankeoperasjon. Da ble jeg tynn. Ååå, det var SÅ deilig! Jeg kunne gå i hvilke klær jeg ville, jeg kunne bøye meg å knyte skolisser uten problemer, all aktivitet var lettere, og ikke minst; jeg var endelig «riktig». Ingen i samfunnet kunne dømme meg som feil, bare ved å se på meg. Jeg kunne spise usunne ting offentlig, uten å bli sett på med dømmende blikk. Til tross for dette, har jeg vel fortsatt å identifisere meg som tjukkas. At dette med å være tynn, bare er en midlertidig gave jeg må nyte mens jeg har den. For jeg klarer jo ikke å slutte med søtsaker…
Jeg kjenner jeg har skikkelig lyst til å fortelle dere om hvor feil samfunnet er, som ikke skjønner at man må møte folk som strever med overvekt, med noe annet enn «spis sunt og tren». Ja, jeg skrev egentlig et laangt innlegg, med eksempler på uforstanden. Etter å ha dvelt litt ved det jeg skrev, kjente jeg etter hvordan det har vært/og er å være meg, i møte med de holdningene. Jeg kjenner da dyp skam. Jeg kjenner det i kroppen min, slik jeg pleier å kjenne uroa. Når jeg har kunnskapen om hva som skal til (spise sunt og trene), hvorfor ligger jeg da likevel på sofaen og spiser godteri? Da må jeg jo være et veldig svakt menneske? Staten har i tillegg kostet på meg å få en slankeoperasjon, og så kaster jeg bort det hele ved å ikke oppføre meg ordentlig. Au, Au, Au!! Det er vondt å kjenne den skammen! Jeg kjenner den igjen fra før. Det er jo ikke bare den begrensede evnen til å ha kontroll på kosthold og trening som vekker skammen over å være et udugelig menneske. Den kjenner jeg veldig godt fra andre områder i livet! Og så skjønner jeg… hvorfor det er perfekt for meg at samfunnet og helsenorge er som det er/har de holdningene de har. Det setter meg i kontakt med skammen/uroa, og den trenger jeg å øve meg på å kjenne. Jeg er så glad for at jeg endelig bestemte meg for å skrive dette blogginnlegget. Jeg har tenkt på det lenge, men unngått. Nå skjønner jeg hvorfor…
Til slutt, vil jeg løfte frem hvordan jeg hittil har jobbet med dette via urometoden. Jeg har jo fått med meg rådene fra Uroskolen, om å «slutte å skulle slutte» med hva enn man holder på med av strategier. Det har tatt vekk noe av presset. Når tanken kommer om at jeg må skjerpe meg, slipper jeg den nokså fort. I tillegg har jeg vendt oppmerksomheten innover både før, under og etter spiseaktiviteten. Jeg har kjent skammen i det jeg går på kjøkkenet og henter meg noe søtt. Så har jeg likevel spist. Jeg har stoppet opp innimellom, og kjent uroa i kroppen min, før jeg har spist videre, og jeg har kjent hvordan det kjennes etterpå. Jeg opplever at tiden jeg klarer å kjenne uroa har utvidet seg, og jeg trenger ikke lenger å putte noe i munnen absolutt hele kvelden. Unntaksvis gjør jeg det og, men uansett; det har skjedd en endring og den har egentlig kommet uten at jeg har bestemt meg for å endre noe. Bare kjent på uroa. Den indre kritikeren har dog lett for å overse disse endringene, og fokusere på alt jeg fortsatt spiser, men jeg begynner jo å bli kjent med denne og. Som aldri blir fornøyd. Jeg forsøker i tillegg å jobbe med mine holdninger til dette. At jeg for det første må inkludere/akseptere dette som en del av mitt liv, og at jeg må ta de konsekvensene det vil medføre. En ting er å gå opp en klesstørrelse, men om jeg i verste fall blir sterkt overvektig igjen og/eller alvorlig syk, ja; så må jeg ta det og. Jeg gjør så godt jeg kan, og mer får jeg faktisk ikke gjort. Nå skal jeg på EAT kurs på Uroskolen, og er spent på å møte andre med lignende drama i sine liv! Hurra for at Uroskolen finnes!!